Ordene du leser nå, er for det meste rablet ned de første ukene etter Falks fødsel mens jeg unnet meg selv litt alenetid i kussesauna (som det heter seg på dansk hehe). Tiden i sittebad var ren egenomsorg i form av renselse, sammentrekning, lindring, skriving. Det rant bokstavelig talt ut med blod og ord. Effektiv heling for hele systemet må man si.
Her får du fortellingen i fortettet format. Men før selve fødselshistorien starter, føler jeg for å skissere bakteppet for deg.
Jeg er nemlig ikke førstegangsfødende (i ordets egentlige forstand)
og det hadde stor betydning for hvordan jeg gikk inn i denne graviditeten.
Høsten 2018 valgte vi å ta farvel med vår første sønn Eik. Han ble 19 uker i livmoren min. Vårt elskede ønskebarn fikk konstatert trisomi 21 med forhøyede risikofaktorer. Det er det mest smertefulle, det mørkeste, det desidert aller jævligste jeg noensinne har gjennomlevd.
Anders og jeg hadde ventet på ham i nesten tre år. Etter en lang rekke prøver var vi på vei i fertilitetsbehandling pga. nedsatt sædkvalitet da Eik plutselig var der, et uendelig potensiale i magen min. Og like enorm, magisk og ekspansiv lykken var, like bunnløs, tyngende og skamfull var valget og sorgen etterpå. Selv om beslutningen om stillefødsel ble truffet i dypeste kjærlighet. Alt dette har jeg skrevet om i den illustrerte boka Drømmen om Eik, som ble utgitt i 2022.
Men altså, jeg hadde født før, på et sykehus, igangsatt, ryggliggende, klinisk.
Med den smertelige vissheten om at jeg ikke bare med et knips kunne bli gravid igjen. Faktisk ante jeg ikke om vi noensinne ville kunne få et friskt barn sammen.
Og det skulle gå lang tid. For vi ble feilaktig henvist til privat fertilitetsklinikk som nettopp ikke utfører ICSI (mikroinjeksjon) gratis. Vi måtte derfor starte forfra i kø til det offentlige.
#fødselsfortelling #drømmenomeik #stillefødsel #icsibaby
I mellomtiden ble det oppdaget et fibrom på min ene eggstokk som måtte fjernes før behandling. En noia opplevelse hvor jeg insisterte på og heldigvis fikk beholde hele eggstokken – pretty paramount i vår situasjon. (Lenge etterpå tenkte jeg på om fibromet var en reaksjon på Eiks framprovoserte fødsel).
Etter en omgang sprøyter i mageskinnet fikk jeg i august 2019 tatt ut åtte egg på Hvidovre Hospital. Sirlig ble de mest lovende sædcellene injisert i hvert sitt egg. Inn i varmeskap med dem og opp på nåler med oss. Jeg regnet ikke med noe som helst. Lykkelig naivitet var en by i Russland. Jeg maktet ikke annet enn å stålsette meg, være kynisk rett og slett. Vi var tross alt i gang med å la vitenskapen hjelpe oss med noe som fra naturens side så nært sagt umulig ut. På femtedagen hadde ingen av dem utviklet seg ferdig, men laben hadde tro på at én av dem kanskje kunne bli klar dagen etter. Vi listet opp på nålene igjen.
Dagen etter var vi i barnedåp. Jeg husker at telefonen ringte på vei fra kirken idet vi passerte et stort eiketre. Vi satte oss prompte ned under treet og jeg kjente frykten for en negativ beskjed, dødsdommen for et framtidig barn for oss to, ja kanskje hele vår framtid som par, sildre som gift gjennom kroppen. Men så fikk vi i stedet beskjeden som skulle bli begynnelsen på en lang og dyp helingsprosess. De hadde en sterk blastocyst til oss.
På sjettedagen var det for sent å få den satt opp i samme syklus. Det betydde at lille blasto måtte en tur på frys mens min naturlige syklus gjenfant seg selv. Igjen ventet vi på en nådeløst nervepirrende beskjed: Ville den overleve opptiningen? Og takk, guddommelige vitenskapelige krefter – blasto klarte seg! Vi kastet oss rundt og inn på sykehuset til innsett før vi igjen gikk inn i nye nervøse uker: Ville blastocysten feste seg til livmorveggen? Turte jeg overhodet tro på noe som helst?
I slutten av november var det sikkert. Jeg var gravid. Men det ble ikke virkelig for meg før vi var på innvendig ultralyd i uke 7, rett før jul. Opp-ned lignet det en liten fugl. Og inni fuglen både så og hørte jeg et bittelite bankende hjerte.
#fødselsfortelling #icsibaby #fertilitetsbehandling
Umiddelbart var jeg letta, glad, men ganske raskt følte jeg ingenting, klarte likevel ikke å tro og snart utviklet jeg symptomer på angst. Fram til neste ultralyd reagerte kroppen min på en måte jeg ikke har opplevd hverken før eller siden. Jeg fikk rett og slett tics. Som i plutselige ukontrollerte rystelser gjennom hele kroppen, og de kom hyppig, men ujevnt, dag som natt.
En gjennomgripende dønn naturlig frykt for å miste igjen red nervesystemet mitt.
Det ble avgjørende for meg å skape et annet rom for Falks fødsel enn det jeg var i med Eik. Intuitivt visste jeg at denne fødselen ville kunne to ting: enten retraumatisere eller hele meg. Mitt indre rom – stemmen, pusten, tilliten til kroppen – hadde jeg alltid, men omstendighetene måtte for all del bli radikalt annerledes. Derfor undersøkte jeg åpent og nysgjerrig ulike muligheter gjennom graviditeten.
Jeg visste at jeg ønsket å føde i vann. Jeg visste at jeg ønsket å ha med meg Ragnhild, min gamle venn fra musikklinja på Foss, som fødselsdoula. Jeg visste at jeg ønsket å være omgitt av kvinneklanen min, av norsk natur, av morsmålet mitt. Jeg drømte om å føde i barndomshjemmet mitt ved marka med utsikt over Oslo.
I stedet kom koronapandemien. I lang tid kunne ikke min danske mann Anders komme inn i Norge. Jeg fortsatte likevel å jobbe for å få en hjemmejordmor i Oslo. Snakket med samtlige jordmødre på hele Østlandet som på et eller annet tidspunkt hadde vært i nærheten av en hjemmefødsel. Ingen kunne love noe. Enten var de på jobb i det offentlige, på sommerferie eller overbooka. Mitt eneste sikre kort var Ragnhild. Samtidig søkte jeg plass på ABC-klinikken på Ullevål, men fikk avslag pga. plassmangel (les: mangel på ressurser). Undersøkte løpende mulighetene i København og kom i kontakt med privatjordmor Tara Ravnarv, som paradoksalt nok skulle til Norge og jobbe over sommeren og derfor ikke kunne hjelpe.
Så, mot alle odds, åpnet grensene. Jeg var henrykt. Etter flere måneders usikkerhet, hadde jeg lært å venne meg til mange scenarier i spill. Jeg måtte fortsatt akseptere at jeg ikke ville få tryggheten i å kjenne rammene for fødselen før jeg stod i det. Men nå kom jeg meg i hvert fall til Oslo – til familie, venner, doula, skog, hav.
#fødselsfortelling #angst #pandemi #intuisjon #hjemmefødsel
Ukene i Oslo fylles med magi. Fem dager over termin får jeg jordmorkonsultasjon av Tara Ravnarv på gresset i botanisk hage. For første gang på en måned hører jeg Falks hjerte selv gjennom dopplerapparatet. Tara ber meg si tre ord. Jeg er så rørt at jeg ikke klarer å stotre fram noe annet enn et gråtkvalt «hei Falken».
På 41+0 ringer jeg føde-gyn mottaket på Ullevål for å forhøre meg om trivselskontroll, som er en vanlig sjekk når man går over terminsdatoen. Jordmoren på telefon er tydeligvis en regelrytter, for hun fortsetter å si at jeg må henvende meg hos fastlegen min for henvisning til kontroll selvom jeg forklarer at jeg bor i Danmark og derfor ikke har norsk fastlege – men jo har fødeplass hos dem. Til slutt sier hun at jeg må dra på legevakta for henvisning og jeg avslutter samtalen raskt.
Den natta og natta før lar Falk meg sove åtte timer i strekk. En nådegave, såklart, smart fyr som gir mamma lov å samle krefter før fødselen. Men formiddagen på 41+1 er første og eneste gang jeg får overtidsangst. Jeg synes plutselig jeg merker mindre liv. Friker litt ut. Gjør sparketest. Synes det er mindre respons. Snakker med Anders og ringer Ragnhild. Vi blir enige om at jeg skal prøve føde-gyn igjen og få tid til en sjekk, direkte. Denne gangen får jeg tid med det samme. «Kom rundt 16, du, da har vi mindre travelt.» «Takk», sier jeg og gir beskjed til vennene mine at vi kanskje ikke rekker middag hos dem til 17, men kommer så fort vi kan.
Jeg blir vist direkte inn til jordmor som legger meg bak et skjermbrett ved siden av vaktrommet og kobler meg opp til ctg. Hun er hyggelig nok og jeg er likeglad med de kliniske og dårlig skjerma omgivelsene – jeg lukker øynene og lytter intenst til verdens vakreste hjertelyd i 30 minutter. «Alt er fint», sier jordmor, «men du er jo 41+4 i dag, så du må nesten inn til legen for en ultralyd.» «Javel?» sier jeg. «Det må være en feil. Jeg er 41+1 i dag.» «Det må du nesten snakke med legen om, men inn må du», fastholder hun. «Ok, er det lang ventetid?» «Nei, det er tomt i venterommet», sier hun, gir meg et endeløst skjema med spørsmål jeg skal utfylle og går av vakt.
#fødselsfortelling #overtidsangst #møtetmedhelsevesenet
En time går. Anders venter fortsatt utenfor. Jeg skjønner at middag hos vennene henger i en tynn tråd. Jeg spør sekretæren om jeg har blitt glemt. «Neida», svarer hun, «legen er visst bare på operasjon akkurat nå.»
Det går en time til. Jeg sitter i mørket i det katakombelignende venterommet på Ullevål og blir mer og mer desperat. Blodsukkeret er fallende og tålmodigheten likeså. Sekretæren stiller to glass saft foran meg, sier: «Legen kommer snart.» Jeg tviler på hele greia og skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg sitter der.
Etter nesten tre timer dukker en ung lege opp i døra. Han beklager ikke ventetiden med et ord, og med en påtatt autoritær stemmeføring viser han meg inn mens han forklarer: «Ja, du må forstå, i Norge er termin 40+3 og du er derfor veeeldig på overtid.»
Med ett blir jeg fratatt tre dyrebare dager av svangerskapet mitt. Når jeg forsøker å si at termin i Danmark er 40+0, vifter han det bort: «Men nå er du i Norge og det er jo her du skal føde, ikke sant.» Han stirrer inn i skjermen. Jeg mumler at det jo er den samme kroppen uansett hvilket land jeg er i, men han ber meg bare om å bli liggende på undersøkelsesbenken så en kollega kan komme og øve seg på ultralydmåling. Jeg protesterer så godt jeg kan: «Er det virkelig nødvendig? Kan vi ikke la være med det?» Jeg er alene, jeg er sulten og jeg synes i grunnen jeg har ventet mer enn lenge nok. Legen velger å overhøre meg. Etter 20 ekstra minutter med opplæring, konstaterer han at Falks magemål er litt lavt i forhold til hodemålet: «Det betyr nok at morkaken din ikke fungerer optimalt lenger, jeg tenker du skal igangsettes i morgen», konkluderer han. «Hva? Nei», sier jeg. «Jeg vil ikke igangsettes.» Jeg er smertelig klar over hva det betyr på denne tiden: at jeg må føde alene på sykehuset, uten doula og delvis uten mannen min. Jeg vet også at det vil medføre en rekke vaginale undersøkelser i latensfasen – noe jeg i fødebrevet mitt hadde frabedt meg med mindre det var helt nødvendig – siden smittevernstiltakene tilsa at partner ikke fikk slippe inn på sykehuset før det var målt minst 4 cm åpning. Det er med disse skremmende utsiktene i hodet at jeg spør: «Kan jeg ikke få en hinneløsning i stedet?»
Han kaller på en jordmor. Jeg går ut fra at det er hun som skal utføre hinneløsningen, men så gjør legen det plutselig selv – uten forberedelse, uten informert samtykke. Og han er elendig til det. Det føles som han kjører hånda si opp i tarmene mine. Først når jeg gråtende roper «STOPP!» trekker han seg og konkluderer at han ikke kom til fordi jeg var så «umoden». Jordmoren ser omsorgsfullt på meg, sier spørrende: «Jeg har 35 års erfaring, vil du at jeg skal prøve?» Jeg er desperat og takker ja, jeg har allerede delvis forlatt kroppen. Hun gjør det heldigvis på en helt annen måte, tar pusten og meg med og forklarer underveis. Hun får 3 cm åpning. Legen noterer 1-2 cm (?) og under press fra meg ringer han en kollega for sparring. Jeg får aller nådigst et døgn ekstra å gå på før igangsetting.
#fødselsfortelling #obstetriskvold #samtykkelovnå
Jeg forlater Ullevål i sjokk. På bilturen hjem makter jeg ikke å si et eneste ord til Anders. Jeg må konsentrere meg om å puste, kroppen føles underlig fremmed. Hjemme går jeg rett i dusjen og mens vannet omslutter kroppen, hører jeg plutselig meg selv skrike. Jeg glir ned på gulvet og hyler, griner, brøler som et såret dyr. Jeg føler overgrepet helt inn.
Dagen etter handler ikke om annet enn heling, å oppsøke naturen, gjenskape magien. Vi går en lang tur i skogen, jeg snakker med en god venninne og med Ragnhild – jeg føler meg ødelagt, hun forteller meg at jeg er intakt. Jeg bestemmer meg for å klage på legen, senere. Men nå tilbake til kontakten med kroppen, tilliten til meg selv, fødemodus.
Lørdag morgen går slimproppen. Jeg sender en begeistret morgenhilsen til Ragnhild og møter opp full av kraft til avtalen på sykehuset. For jeg vil fortsatt ikke igangsettes, jeg nekter å føde uten partner og doula, jeg vil bare sjekke hjertelyden. Anders blir nok en gang parkert utenfor, men denne gangen har jeg et hemmelig trumfkort på hånda: slimproppen. Kroppen er i gang, den har gitt tegn, tilliten til intuisjonen min er tilbake på fullt bluss.
Alt er fint med hjerte og aktivitetsnivå. En annen lege ser på ultralydmålingene fra torsdag og vurderer at jeg fint kan vente en dag til. Det er visst mye skjønn og en viss feilmargin i disse målingene, noe den første legen ikke hadde nevnt med et ord. Avdelingsjordmoren mener likevel jeg bør få et ballongkateter. Jeg ber om en hinneløsning i stedet. Hun er utrolig nok nesten like elendig til det som den første legen og konkluderer raskt at her var det «veldig umodent» og «umulig å komme til». Hun gjentar at hun virkelig synes jeg bør igangsettes og ber meg bli liggende og tenke meg godt om. To minutter senere står jeg i resepsjonen. «Jeg skriver meg ut», sier jeg. «Åh?» sier hun, tydelig overrasket. «Kommer du tilbake i morgen, da?» «Jo, det kan jeg godt.» «Samme tid?» spør hun, noe perpleks. «Samme tid», nikker jeg, allerede på vei ut derfra.
På vei hjem kjøper vi marsipankake og champagne. Rundt midnatt tar jeg en dusj. Jeg klipper negler. Det føles rituelt. Vi burde sove, i stedet kryper jeg naken inntil Anders, og kl. 01:21 får jeg min første spontane ve.
#fødselsfortelling #igangsettelsespress #jegføderikkealene
Veene kommer tett fra start. Jeg tar tiden, det tegner seg et tydelig mønster: ett minutts rier med tre minutters mellomrom. Kl. 02 ringer jeg Ragnhild. Hun svarer helt rolig, nærmest salig: «Åh så fint, vil du at jeg skal komme nå?» «Ja. Jeg tror ikke det kommer til å ta så lang tid det her.» Jeg skriver til søsteren min på Vestlandet at hun godt kan starte turen over fjellet.
Dansen begynner. Snart kjenner jeg vannet kalle på meg og ber Anders tappe i bassenget på terrassen. Jeg fester chilliplaster på mage og korsrygg. Plasteret utløser endorfiner, kroppens eget smertelindringshormon. Jeg setter på en av spillelistene jeg har forberedt og synker ned i det varme vannet. Merker plasteret brennende mot huden, det gjør godt.
Mellom riene tar jeg nattehimmelen inn. Hver gang jeg åpner øynene, ser jeg hvordan skyene har flyttet seg litt, lyset så vidt endret sjattering. Dette er sånn jeg vet at tiden går, at vi beveger oss framover, Falk og jeg. Fornemmelsen for klokketid er forsvunnet og etterhvert også for fysisk sted, jeg flyter mellom ulike dimensjoner og alt finnes i alle tider; Falk, Eik, pusten min, stemmen, dette vannet, dette hellige arbeidet, det evige potensialet for liv og død. Jeg slipper i kjeven og ånder dypt og høyt. Jeg er fullkomment nærværende i kroppen, jeg ER kroppen, fører en indre dialog med sønnen min, nå er det oss to, vi skal hjelpe hverandre ned, gjennom, ut, sammen.
Som millioner av kvinner, gudinner, sjeler før oss.
Jeg åpner øynene og ved mitt høyre øre, på kanten av karet, ligger en bukett nyplukkede ringblomster. Ragnhild er her. Jeg får infusjon av bringebærblad og verdens mykeste, tryggeste blikk. Hun legger en klut ved venstre øre som dufter av rose.
De neste timene er jeg i fødehamam. Varmtvannstanken har gått tom, så Anders og Ragnhild agerer kokekoner og fyller jevnlig varmt vann i karet fra gryter og kjeler, de dypper håndklær, brer dem over meg. På et tidspunkt ber Anders om å legge seg litt nedpå for å samle krefter. Jeg er trygg, trenger ingenting jeg ikke har, og han sover visst et par timer, husker bare at jeg tenkte: «Nå kan Anders godt være her», jeg slår øynene opp og der er han.
#fødselsfortelling #fødehamam #åpningsfasen #jegføderfrittmenikkealene
Jeg føler meg mer og mer rusa, svever rundt i hormonhimmelen, og i en rom tid har jeg det som om jeg kan føde for evig. Jeg begynner å føre samtaler under riene, er fjasete og lattermild og holder en liten fødefest for meg selv. Ragnhild skynder seg å putte næring i meg, jeg har kastet opp en hel del, kroppen skaper plass, men trenger også påfyll av krefter. «Du er midt i det som min jordmor kalte for fruktpausen», sier Ragnhild med et smil. «Haha fruktpausen, perfekt», ler jeg og gumler bringebær og nyter min ekstatiske flørt med evigheten.
Ragnhild guider meg en tur på badet. Mens vi står der foran speilet, skyller ganske uventa et dypt savn gjennom meg; jeg tenker på en nær venn jeg ikke har sett siden jul, en urkraft av en kvinne vi begge kjenner. Ragnhild forteller meg litt tilfeldig at hun har flytta til andre siden av kloden, jeg blir dønn overraska, utbryter: «Whaat?». I samme sekund endrer riene karakter, smerten banker gjennom kroppen med flerfoldig styrke. Jeg forstår at jeg ikke skal føde evig, at fruktpausen var kroppens geniale måte å lade meg opp på, nå skjer det noe nytt, next level, shit!
Den neste timen er intens. Uten at vi vet det, venter vi på vannet. Jeg bruker stemmen og pusten og tviholder på rosenkvartsen og ursteinen som jeg presser mot smertelindringspunkter i håndflatene. Husker hvor krisevondt det var med Eik, selv på morfin og pillecocktail, og merker at jeg ikke er i nærheten av samme smertenivå nå. Det var et helt annet game. Dette er kroppens game.
På et tidspunkt blir jeg usikker på om vannet har gått i vannet, og Ragnhild guider meg igjen opp av karet og inn på badet. Veene er så intense nå at jeg begynner å merke muren, en følelse av at dette orker jeg ikke, dette kan jeg ikke holde ut i fem timer til, det må skje noe. Jeg setter meg på toalettet og sier: «Det eneste jeg ønsker meg nå, er å dra på Ullevål og få en epidural.»
#fødselsfortelling #hormonhimmelen #fruktpausen #overgangsfasen #muren
Jeg blir hørt. De rigger for avreise. Anders pakker en sekk og informerer mamma som har våknet i underetasjen. Vi er på badet alle tre nå, teamet mitt, de forteller meg at alt er klart. Øyeblikkelig kjenner jeg hvordan det bare var noe jeg sa i smerteutløst fortvilelse, jeg åpner munnen, sier: «Nei. Selvfølgelig skal vi ikke til Ullevål. Nå gjennomfører vi faen meg det her.»
I samme øyeblikk som ordene lander, går vannet med et fløsj ned i toalettskålen og sekundet etter får jeg min første spontane pressri. Ok, ikke sykehus lol.
Jeg vil bare ut i vannet igjen. Pressefasen bærer med seg en enorm kraft, lydene buldrer fra dypet av mitt innerste, det er primalt og vilt og dypt intelligent å bevitne. Jeg opplever at Ragnhild danser inn og ut av kroppen min, uten ord snakker jeg med Falk, Ragnhild med kroppen. Anders står bak og trykker på akupressurpunkter, holder, stryker, heller varmt vann over korsryggen, pøser oxytocin ut i systemet mitt. Jeg gir meg god tid, merker fontanellen hans med fingertuppene mine. «To skritt fram, ett tilbake», sier Ragnhild og jeg lener meg inn, observerer pust og magebrøl massere ham langsomt ned, vet at det er avgjørende at jeg ikke rifter for dypt, blør for mye.
Det har blitt lyst. Anders har dekket til terrassen for innsyn. En mild sommervind rusker i bladene på bjørka. Jeg dupper av mellom noen av riene. Løfter meg selv opp i squat.
På et tidspunkt biter jeg Ragnhild i skulderen i ren intensitet. Med hånda kjenner jeg hodet hans stå i åpningen. Neste ri, et heftig slipp. Jeg er sikker på at hodet er ute, merker etter igjen men kjenner overraskende ingenting. Han har gått et skritt tilbake! Det er i dette øyeblikket at jeg for første og eneste gang gjennom hele fødselen kjenner et drypp av frykt – hva hvis han sitter fast med skuldrene? I tanken er det umulig det som nå skal skje, men Ragnhild guider meg tilbake, ned i kroppen og inn i pusten, og på neste ri, i det mest overskridende øyeblikket i mitt liv, kommer hode, skuldre og overkropp ut på én gang. Jeg hører Anders stotre: «Jeg kan se navlen!» Jeg sukker lettelse fra dypet og rir med på neste bølge hvor underkroppen forlater fødselskanalen og lander mykt i vannet, i pappas store hender.
Falk er her, har vært her hele tiden.
#fødselsfortelling #pressefasen #ekstase #minkropp #minstemme #minfødsel
Sju minutter etter at jeg skulle vært igangsatt, er Falk født.
Om kvelden ringer jeg føde-gyn for å be om tid til ettersjekk og registrering på sykehuset: «Ja heiii vi lurte på hvor du ble av! Næmmen guuud har du født HJEMME? Og så UTEN JORDMOR?!» De vil med det samme sende en ambulanse, noe jeg rolig avslår. Vi er omgitt av de tre søstrene mine og mamma og hunden vår og alt er akkurat som det skal være, jeg ber bare om en avtale dagen etter til måling og registrering av Falk og kanskje et par sting til meg.
Når vi ankommer Ullevål dagen etter, er jeg fortsatt høy på fødselen. Stolt til randen over det vi har prestert, fylt opp med kraft og nesegrus beundring for det kvinnekroppen kan. Ankomsten vår er varslet fra covid-teltet utenfor, og det virker som nær sagt alle på vakt har samlet seg i resepsjonen, vi merker en flokk intense blikk og et par hakeslepp følge oss hele veien inn. De ser på meg som om jeg kommer fra en annen planet. Ikke bare har jeg født såkalt uassistert, men jeg ankommer sykehuset med morkaka i en kurv, fortsatt forbundet til Falk. «Da tenker jeg vi avnavler da», sier jordmor som det første. «Nei takk», svarer jeg høflig. «Vi ønsker å vente til den løsner av seg selv.» Dette hadde jeg forberedt meg på. Litt senere skal Falk ned til barnelegen og det neste som skjer er jeg absolutt ikke forberedt på; uten advarsel blir Falk trillet inn på et lite undersøkelsesrom og så lukker legen døra hardt i ansiktet på oss begge to. «Smittevern» sier de. For første gang blir Falk løftet av andre enn foreldrene sine, et døgn gammel i fremmede lukter og hanskekledte hender, og så klart: han hyler. Vi står på utsiden og kikker inn gjennom et lite vindu, mens det river i det nybakte mammahjertet mitt og alt inni meg protesterer.
Jeg ser legen ringe noen, og det er aldri et godt tegn, jeg kan nesten ikke være i meg selv av uro, en sykepleier kommer bort og spør om jeg er ok. «Jeg har det helt jævlig», svarer jeg ærlig og hun går inn for å høre om alt er i orden. 30 sekunder senere stikker hun hodet ut og sier at vi begge kan komme inn (hva for noe smittevern, sa du?)
Den unge barnelegen proklamerer at denne babyen straks må avnavles: «Han er urolig og det tyder på infeksjon i navlen.» «Hæ?» sier jeg. «No shit han ble urolig av det dere nettopp gjorde.» «Spiller ingen rolle», sier hun. «Kanskje du ikke har sett en lotusfødsel før», prøver jeg, «men det i seg selv er jo ikke grunn nok til å avnavle.» Hun innrømmer at hun ikke har det, men står likevel fast, sier hun er redd. «At du blir redd, er ikke grunnlag nok», protesterer jeg. «Han ble urolig fordi dere tok ham fra foreldrene sine og fordi han er sulten.» Legen gir seg ikke. «Jeg tror jeg har sett litt flere babyer enn deg», sier hun med arrogant mine. «Du må isåfall vise meg et målbart tegn på infeksjon», svarer jeg. «Ta prøver hvis du må. Men jeg samtykker ikke til avnavling basert på din frykt.» Hun vil ringe en overordnet. «Værsågod», sier jeg. «Men du får ikke avnavle. Det er min morkake, min navlestreng, min baby.» Etter oppringningen gir hun seg endelig, men på vei ut krever hun forsikringer fra jordmor om at det vil bli tatt alle tenkelige prøver av lille Falk.
Før vaktskifte kommer barnelegen inn og sier at hun nå har ringt ABC-klinikken og funnet ut hva lotusfødsel er. Hun ramser opp infeksjonstegn jeg må holde øye med (intet som jeg ikke allerede hadde satt meg inn i). Til slutt nevner hun at vi må bli til observasjon over natta fordi Falks blodsukker ligger 0,1 under normalspekteret, noe de hadde målt før jeg fikk sjansen til å amme (jeg lå på benken og fikk min overfladiske grad 1 rift sydd). Hun sier med alvorlig mine at Falk kan få en hjerneskade av det. Jeg stusser over vurderingen hennes, men Anders, som lever med diabetes type 1, blir naturlig nok bekymret. Etter en lengre diskusjon oss imellom, går jeg motvillig med på planen, men inni meg romsterer en følelse av at barnelegen forsøker å gjenvinne kontroll ved å legge oss inn.
Uten å spørre, gir de Falk morsmelkerstatning med en sprøyte. Personalet tilbyr meg ikke engang å gi den selv. Kontrollen av blodsukkeret betyr at jeg blir satt til å pumpe istedenfor å amme, for nå må må all næring måles og overvåkes nøye. Vi dyrker hud mot hud og jeg får raskt masse råmelk, men ettervirkningene av at ammingen ikke får lov å bli etablert naturlig de første dagene, sliter vi med i mange måneder etterpå.
#fødselsfortelling #lotusfødsel #fryktenfordetukjente #hierarkiskhelsevesen #ammestart
Når vi skal overflyttes på kvelden, kommer to sykepleiere inn, sier:
«Da er vi klare og så må far dra hjem. Tenker vi pakker inn den morkaka i en plastpose så lukta ikke sjenerer hun du skal dele rom med.»
«Hæ?! Det er helt uaktuelt.»
«Men sånn blir det.»
«For det første, morkaka må puste, så plast er no go, dessuten lukter den ikke. For det andre, jeg kan ikke legges inn alene?»
«Far får ikke være med på barsel.»
«Dét sa ikke barnelegen noe om.»
«Sånn er det for alle.»
«Ok, men da drar vi hjem. Dere kan sende med oss morsmelkerstatning, og så kjøper vi en pumpe og overvåker hjemme.»
«Nei, det går ikke.»
«Jeg skal IKKE alene på barsel. Jeg kan jo knapt gå!»
«Men det må du.»
«Jeg må ingenting.»
«Jo, barnelegen har sagt at du skal være her til i morgen.»
«Ok, men barnelegen bestemmer ikke over min kropp og mitt barn.»
«Jo.»
«Nei.»
«Jo.»
«Nei, det gjør hun faktisk ikke. Vi kan komme inn til kontroll igjen i morgen.»
«Det holder ikke.»
«Jeg skriver meg ut nå.»
«Eeh, ok. Vent litt, så går vi ut og snakker litt sammen.»
De lukker døra og jeg bryter sammen. Anders trøster.
20 minutter senere kommer de inn igjen: «Vi har gjort klart et enerom med to senger. Far får ikke lov å forlate rommet!»
Takk. Eller.
De holdt oss på barselavdelingen i to netter, selv om blodsukkeret aldri var under normalt igjen. Jeg vet vi var en snakkis på vaktrommet: «hun gærne som fødte hjemme uassistert og som nekter å klippe navlestrengen». I utskriften av journalen fikk jeg senere bekreftelsen – barnelegen, som la grunnlaget for alt som skjedde etterpå, skriver: «Legges inn til tett observasjon, varsling til helsestasjon og evt. videre i systemet». For de som ikke vet, er «videre i systemet» faglingo for barnevernet.
Jeg sitter igjen med en opplevelse av dypt tillitsbrudd. Et hierarkisk, fryktbasert, kapitaldrevet helsevesen har krakelert foran øynene mine. Arrogante leger med tunnelsyn, fraværende empati og grenseoverskridende atferd. Tilfeldig implementering av smittevern.
I mitt perspektiv trenger dagens offentlige fødetilbud en gjennomgripende omsorgsrevolusjon. Vi trenger kontinuitet i omsorgen – fra graviditet til barseltid. Vi trenger en annen finansieringsmodell, så det ikke blir mer lønnsomt for sykehusene jo flere intervensjoner de utfører før, under og etter fødsel. Vi trenger å oversette verdien av omsorg, tid og tillit til økonomi, så jordmødre orker å stå i jobben sin og opplever at de får utført faget sitt. Vi trenger flere jordmorstyrte fødestuer over hele landet, ikke nedleggelser og sommerstengte avdelinger. Og vi trenger en offentlig hjemmefødselsordning. Nå.
Jeg drømmer om at helsepersonell tør å kikke kritisk på egen praksis. At de tør innrømme og endre praksiser som fryktbaserte igangsettelser, unødige inngrep, overmedikalisering, manglende samtykke og obstetrisk vold.
Jeg drømmer om at traumesensitivitet kommer på læreplanen i alle helsefaglige utdanninger.
Herfra kan vi kanskje bygge ny og dypere tillit i fødselsomsorgen – til fødekvinnen og kvinnekroppen, til helsepersonell og til kvinners frie, informerte, ansvarlige valg.
#fødselsfortelling #frifødsel #omsorgsrevolusjon #differensiertfødselsomsorg #reellvalgfrihet #traumesensitivitet
