Sensommerstemning

Et energetisk innblikk i noe av arbeidet mitt. Små klipp fanget på film under fotografering med Elise Gulestøl i august 2024.

Foto & klipp: Elise Gulestøl

by Christina Liljeroth

Fødselsfortelling 2024

ULVEMÅNEDATTER

Alt starter med Bugge.

Lille, ville fødselshjelper. Han ammer en hel time den morgenen, fortsatt småsløy etter sykdom. Pusten hans idet han sovner tungt på brystet, Anders som løfter ham inn i seng.

Falk og jeg tar ett enkelt skritt ned trappa, og dér, på nest øverste trinn, går det første skyllet. Vi veksler blikk. Ok. Liten latter. Hun har bestemt seg for i dag.

Og det er en god dag. 24.01.24, tretten-vibes. Sola og Pluto har gått i Vannbæreren og Månen er straks full. Det er onsdag, men alle er hjemme på grunn av karantene etter omgangssyke, og nettopp denne morgenen er hele flokken nogenlunde friske og nærmest mirakuløst uthvilte.

Jeg går i dusjen. Senere skal vi humre mange ganger over hvordan Falk varsler Anders da han kommer ut av soverommet, hør for deg treåringen på sin mest udramatiske comme-il-faut fasong: «Mamma er på badet. Vannet har gått. Fødselen er i gang.»

Dypt rituelt og helt mundane tenner jeg fødelyset med en lang fyrstikk. Rrrittsssj. Sender røyksignaler til de som varsles skal. Vi pusler rundt et par timer hjemme; jeg tapper i badekaret, trekker te på forsommerens bringebærblader, får de første umiskjennelige åpningsriene. Anders støvsuger, setter over en bolognese og en brøddeig, og ved tolvtiden ankommer fødeteamet med gaver til barna, ekstra matforsyninger, nydelige snittblomster og marsipankake. Riene går litt i seg selv igjen, alle skal lande i rommet.

Vi er oss og vi er barna, innerste sirkel. Og nå er vi også doula Ragnhild og fotograf Malin, pluss bestevenn og barnas omsorgsperson Johanna. Naboer et steinkast unna står parat til å passe Falk og Bugge hvis og når ønskelig. Omkring oss alle vibrerer en kjærlig yttersirkel av venner, formødre og englebarn som et beskyttende lys, jeg merker dem fra start, ser dem senere i fullmånens aura.

Jeg vil holde Bugge tett på. Han fordyper fødselen, driver den framover, og han vil så åpenbart være her. Den milde, reseptive og uvanlig tause tilstedeværelsen hans rører meg til tårer igjen og igjen. Som i Bugges egen fødsel bobler latteren, men like under flyter gråten i jevne strømmer. Og innimellom trenger den gjennom overflaten i oxytocinbrusende helt-innefra-knoklene-og-bindevevet-og-cellene type forløsningstårer.

Mens Bugge sover lur og Falk er ute og bygger snølykt, bouncer jeg på fødeballen foran peisen, danser til sørafrikansk acapella og fransk afrobeat, lar enhver bevegelse inspireres innefra. Spontant ber jeg Anders om et mageløft. Eneste rebozo vi gjør, og det funker som jern.

Hvem er hun, denne sjelen på vei ned? Jeg merker en tydelighet, en presisjon, hun er sjef. Hun styrer denne fødselen som det passer henne og kroppen min danser bare med. Effektuerer med akkuratesse. Hun vet hva hun vil ha når hun vil ha det.

Og nå vil hun danses. Og nå vil hun gråtes. Og nå vil hun løftes.

Og snart vil hun ut og fange det siste lyset.

Ute har de bygd alle drømmers bål og et høysete fordums volver verdig. Varmen er knitrende og sprø og merkes i kjærlig kontrast til januarkulda. Ragnhild serverer blodrød hibiskuste søtet med lokal honning og midtsommerens siste roseblader.

Barnas lek. Småprating og latter rundt bålet. Pause fra fødepust.

Jeg forledes nesten til å glemme at jeg er i fødsel - inntil jeg får impuls på å reise meg og et kraftig skyll umiddelbart slipper. Hehe, ok. Kroppen husker, respekt.

Alt går i slow, jeg skifter et søkkvått bind på badet, registrerer mellom to veer at fostervannet fortsatt er klart som dagen. De andre kommer inn, men jeg vil ut igjen. Ragnhild husker meg på å ta alenetid, vi avtaler at hun joiner ved bålet om et lite kvarter.

Jeg fanger solnedgangen, smudger sydfynsk urtebunt fra min venn Ida og sender henne takk for ti dager tidligere å ha gravd sti gjennom meterhøy snø til bålplassen. Innspiller en lydmelding til jordmor Tara Ravnarv, en sanselig status, før Ragnhild kommer ut igjen. Latteren sitter løst, vibe: køddete? Idet jeg reiser meg fløsjer et mindre verdenshav, klissvåte bukser, denne gangen må jeg rett i dusjen.

Etterpå grer Ragnhild håret mitt - som en helt dagligdags videreføring av et urgammelt kvinneritual. Hun mater meg med pasta bolo som Anders har latt simre fra morgenstunden. Smaken av hjemmelaget er himmelsk.

Etter middagen senker en sky av melatonin seg over stua. Barna er en times tid hos naboer og Ragnhild foreslår hviletid på soverommet. Jeg lytter og faller inn og ut av en slags søvn mens riene gradvis øker i frekvens og intensitet.

Falk kommer hjem med en fødselsstige og et steinersk kunstverk som beveger alle i rommet. Godnattseansen med guttene er øm og inderlig. Før Falk finner senga, insisterer han tre ganger på å vekkes til landingen.

Med kveldsroen og vintermørket følger en klokkeklar sansning av overgangsfase på vei. Jeg ber om at badekaret fylles på, det er tid.

Å trå ned i det varme vannet. Å merke roen, lettelsen fra tyngden, omslutningen av nervesystemet. Å gjenkjenne den brennende fornemmelsen fra chiliplasteret komme sigende, endorfinene danse. Å klemme en fødestein i hver hånd presist mot den linjen i håndflatene som smertelindrer; det er som alltid rosenkvartsen fra Maria og ursteinen fra Tara, formen og energien er literally on point.

På vei oppover bølgen, en forventning om en smerte som bare ikke innfris, i stedet blir til milde, digge bølger jeg kan surfe, lenge.

Lar blikket følge bladenes myke bevegelser i vannet. En taktil fornemmelse av potensen i Ragnhilds roseolje på mageskinnet. Jeg spiser nøyaktig tre tørka aprikoser. De saftige fra Helios som smaker best fordi min venn Aylin ga dem til meg.

Etterhvert er det merkbart at babyen har dreid det første kvarteret. Kan røntgensyne at hun ligger anterior nå, hennes ryggsøyle mot midtlinjen av min mage. Kjenner fullmånelyset våke over oss. En beskyttende tyngdekraft ned gjennom hus og kropp. Storebror Eik er her, Ulv, Sirius; et kor av englebarn. Musikken: moderne norsk folketone avløst av tidløst meditativt orgel.

Får lyst til å vende meg på siden. Tar imot en kraftig ri her. Og uten tanke merker jeg etter, kjenner fontanellen dypt der inne. Kroppen vil squat, kommer seg opp. Anders hvisker fødesetningene i øret mitt, i du-form, med uforutsett sterk virkning: «Du er kroppen. Kroppen kan føde.» Sekundet etter en gigantisk bølge og begynnende sansning av presselyst.

Lydene endrer gradvis karakter. Fasene flyter over i hverandre denne fødselen; heldigvis kan jeg dem på kroppsk. Ragnhild har forberedt et mykt space ved karet med matter, fødeball og tykke frottéhåndklær. Jeg reiser meg som en titan, aldri har jeg kjent fenomenet gravitasjon manifestere seg mer konkret i kroppen.

Jeg er på land, på alle fire over ballen, bestiller en enkelt hip squeeze. Anders er der med hendene sine, presser inn mot hoftene med stor og følsom styrke. Ragnhild tapper friskt vann i karet. Jeg får hete ingefærkluter på korsryggen, følelsen er en direkte forlengelse av chiliplasterne, maks lindring.

Det drar seg til og jeg spør Ragnhild om karet er klart igjen. Snart, svarer hun og der og da vet jeg at vinduet for vannlanding lukkes. Jeg kommer ikke oppi det karet igjen før hun er ute.

De neste minuttene er intensitet i høyeste potens. Ragnhild er bak nå, legger nye kluter på og presser mot korsryggen. A trykker på skuldrene, åpner et vindu, gir en slurk vann. Jeg rekker nesten ikke uttrykke noe mellom slaga, føler jeg har maks fem sekunder mellom hver pressri: «Vann» «Pause» «Luft». Jeg får visst også hylt at jeg ingen pause får, og mellom de to neste, i et kortvarig kollaps over fødeballen, at jeg heldigvis aldri skal gjøre dette igjen.

[I etterfødselssamtalen en uke senere kommer det fram at mye av det jeg tror jeg sa, aldri forlot leppene mine.]

Så, med få effektive bevegelser, rykker hoftene innunder. Det finnes ingen tanker her, kroppen samler seg per instinkt til asymmetrisk squat, jeg kjenner hodet stå i åpningen. Jeg kunne gispet, men kroppen sier: Fød henne nå. Ett enkelt brøl fra jordas kjerne og hodet er ute. Der står hun, få centimeter over det myke underlaget. Jeg kunne tatt henne imot, men kroppen sier: Hun kan selv. Og så ser jeg hele vesenet seile ut, med navlesnoren tvers over som et sikkerhetsbelte, hun lander helt mykt der, føder seg selv, som var hun ulv.

Puster hun, hvordan er fargen hennes? Jeg løfter henne opp, hun uler på et volum som levner liten tvil om vitalitet. Holder henne tett, hun er godt belagt, klistrete av fosterfett og mekonium. Husker lyden av min egen euforiske gråtelatter. Sammen vikler vi navlesnoren løs og så kommer hun helt opp, helt inntil.

Anders sier at det er en jente. Jeg kommer på at jeg ikke har sett det-sett det, bare intuitivt visst det. Jeg må med egne øyne. Løfter henne et kort øyeblikk og gråtelatteren skyller innover meg på ny; hun ER en jente, jeg HAR født en datter, hun er YLVA og ingen annen.

Det går ikke mange minuttene før morkaka melder seg. Jeg må opp på toalettet, vi gjenbruker Ragnhilds snarrådige triks med posen. Jeg holder Ylva, får sensommerens bjørnebær fra fryseren i munnen, et glass kjølig tranebærjus. Jeg holder Ylva og roser henne i lange tirader for måten hun orkestrerte sin egen fødsel på. Alt er såre godt og jævlig vondt og så enormt forløsende når morkaka kort tid etter forlater kroppen.

Vi får en nydelig stund sammen i karet, hun dier like a pro, før etterriene fra helvete melder seg (hei fjerdegangsfødende). Jeg er både høy og svimmel idet jeg reiser meg; støttes hele veien av hele teamet, inn på sofaen med varmeflaske og trykk på smertelindringspunkter. Et par himmelske nybakte brødskiver, bobler i glasset, skål og den beste marsipankaka jeg ever har smakt - og jeg er levende igjen. Etter et par timer brenner vi av navlesnoren og fødselen er forbi, men forbindelsen nyfødt og gammel som tid.

by Christina Liljeroth

Fødselsfortelling 2022

SOLVERVSØNN

Gjennom årets lyseste døgn

midt i midtsommerens

ultimative kraft

22.06.22

kl. 17:22

tok jeg imot min lille gedigne krepsegutt på Nesodden.

Som i visjonen;

Initiert med kraftklang og villsang fra tromme og stemme.

På land denne gang!

I asymmetrisk squat med Carina Lyalls kraftlys brennende; hodet slukket, kroppen høytent.

Da vannet gikk kl 00:57 og jeg hadde fått summet litt over at det var slik denne fødselen skulle starte, eksplosivt og samtidig så fredelig, sendte jeg beskjed ut. Søstre, gudinner, formødre våknet, klippet båndene, tente lysene og slo sirkel om meg gjennom natt og morgengry.

Hanne Hvattum skrev at vi var holdt, at vi var så elsket. Hun la hånda si mot baksiden av hjertet mitt og ble der. Jeg puslet rundt på badeværelset, gråt en skvett, fikk den første milde rien.

Et par ganger i løpet av nattas latente fase sov jeg - før riene tiltok i lengde og intensitet og ble regelmessige omtrent da sola stod på sitt høyeste.

Badekaret og chiliplasteret sparte jeg til overgangsfasen, denne gangen ekte digg lenge, før det ble ekte vondt mot slutten, jeg lå badet i roseblader fra min elskede barndomsvenn, nå også fødselsvertinne, og pustet og lo meg gjennom ekspansjonen før jeg bannet og bar meg, måtte ut, opp.

Brøl. Satan! Ekstase.

O lysende jord, mørke ild.

Som med Falk var doula Ragnhild uvurderlig støtte på stedet & jordmor Tara Ravnarv uunnværlig sparringspartner over telefon. Og my man my man! Anders gikk nok en gang gjennom ilden med oss.

53 cm. 4400 gram.

Navnet er og blir Bugge. Betyr kraftkar! Jeg er sjokkert over hvor chill plugg man kan være.

Er så sitrende og rolig og høy på denne fødselen, som med sine intense smerter og ville kraftanstrengelse i pressefasen, oppfylte alle mine håp og visjoner; i prioritert rekkefølge:

t r y g g

f r i

f r e d f y l t

v i l l

o r g a s m i s k

Takk for livet, for fødekraften, for optimal ammestart; for dyp tillit, uendelig støtte og den evig magiske kvinnekroppen.

#frifødsel #hjemmefødsel #midtsommer

by Christina Liljeroth

Fødselsfortelling 2020

Ordene du leser nå, er for det meste rablet ned de første ukene etter Falks fødsel mens jeg unnet meg selv litt alenetid i kussesauna (som det heter seg på dansk hehe). Tiden i sittebad var ren egenomsorg i form av renselse, sammentrekning, lindring, skriving. Det rant bokstavelig talt ut med blod og ord. Effektiv heling for hele systemet må man si.

Her får du fortellingen i fortettet format. Men før selve fødselshistorien starter, føler jeg for å skissere bakteppet for deg.

Jeg er nemlig ikke førstegangsfødende (i ordets egentlige forstand) og det hadde stor betydning for hvordan jeg gikk inn i denne graviditeten.

Høsten 2018 valgte vi å ta farvel med vår første sønn Eik. Han ble 19 uker i livmoren min. Vårt elskede ønskebarn fikk konstatert trisomi 21 med forhøyede risikofaktorer. Det er det mest smertefulle, det mørkeste, det desidert aller jævligste jeg noensinne har gjennomlevd.

Anders og jeg hadde ventet på ham i nesten tre år. Etter en lang rekke prøver var vi på vei i fertilitetsbehandling pga. nedsatt sædkvalitet da Eik plutselig var der, et uendelig potensiale i magen min. Og like enorm, magisk og ekspansiv lykken var, like bunnløs, tyngende og skamfull var valget og sorgen etterpå. Selv om beslutningen om stillefødsel ble truffet i dypeste kjærlighet. Alt dette har jeg skrevet om i den illustrerte boka Drømmen om Eik, som ble utgitt i 2022.

Men altså, jeg hadde født før, på et sykehus, igangsatt, ryggliggende, klinisk.

Med den smertelige vissheten om at jeg ikke bare med et knips kunne bli gravid igjen. Faktisk ante jeg ikke om vi noensinne ville kunne få et friskt barn sammen.

Og det skulle gå lang tid. For vi ble feilaktig henvist til privat fertilitetsklinikk som nettopp ikke utfører ICSI (mikroinjeksjon) gratis. Vi måtte derfor starte forfra i kø til det offentlige.

#fødselsfortelling #drømmenomeik #stillefødsel #icsibaby

I mellomtiden ble det oppdaget et fibrom på min ene eggstokk som måtte fjernes før behandling. En noia opplevelse hvor jeg insisterte på og heldigvis fikk beholde hele eggstokken - pretty paramount i vår situasjon. (Lenge etterpå tenkte jeg på om fibromet var en reaksjon på Eiks framprovoserte fødsel).

Etter en omgang sprøyter i mageskinnet fikk jeg i august 2019 tatt ut åtte egg på Hvidovre Hospital. Sirlig ble de mest lovende sædcellene injisert i hvert sitt egg. Inn i varmeskap med dem og opp på nåler med oss. Jeg regnet ikke med noe som helst. Lykkelig naivitet var en by i Russland. Jeg maktet ikke annet enn å stålsette meg, være kynisk rett og slett. Vi var tross alt i gang med å la vitenskapen hjelpe oss med noe som fra naturens side så nært sagt umulig ut. På femtedagen hadde ingen av dem utviklet seg ferdig, men laben hadde tro på at én av dem kanskje kunne bli klar dagen etter. Vi listet opp på nålene igjen.

Dagen etter var vi i barnedåp. Jeg husker at telefonen ringte på vei fra kirken idet vi passerte et stort eiketre. Vi satte oss prompte ned under treet og jeg kjente frykten for en negativ beskjed, dødsdommen for et framtidig barn for oss to, ja kanskje hele vår framtid som par, sildre som gift gjennom kroppen. Men så fikk vi i stedet beskjeden som skulle bli begynnelsen på en lang og dyp helingsprosess. De hadde en sterk blastocyst til oss.

På sjettedagen var det for sent å få den satt opp i samme syklus. Det betydde at lille blasto måtte en tur på frys mens min naturlige syklus gjenfant seg selv. Igjen ventet vi på en nådeløst nervepirrende beskjed: Ville den overleve opptiningen? Og takk, guddommelige vitenskapelige krefter - blasto klarte seg! Vi kastet oss rundt og inn på sykehuset til innsett før vi igjen gikk inn i nye nervøse uker: Ville blastocysten feste seg til livmorveggen? Turte jeg overhodet tro på noe som helst?

I slutten av november var det sikkert. Jeg var gravid. Men det ble ikke virkelig for meg før vi var på innvendig ultralyd i uke 7, rett før jul. Opp-ned lignet det en liten fugl. Og inni fuglen både så og hørte jeg et bittelite bankende hjerte.

#fødselsfortelling #icsibaby #fertilitetsbehandling

Umiddelbart var jeg letta, glad, men ganske raskt følte jeg ingenting, klarte likevel ikke å tro og snart utviklet jeg symptomer på angst. Fram til neste ultralyd reagerte kroppen min på en måte jeg ikke har opplevd hverken før eller siden. Jeg fikk rett og slett tics. Som i plutselige ukontrollerte rystelser gjennom hele kroppen, og de kom hyppig, men ujevnt, dag som natt.

En gjennomgripende dønn naturlig frykt for å miste igjen red nervesystemet mitt.

Det ble avgjørende for meg å skape et annet rom for Falks fødsel enn det jeg var i med Eik. Intuitivt visste jeg at denne fødselen ville kunne to ting: enten retraumatisere eller hele meg. Mitt indre rom - stemmen, pusten, tilliten til kroppen - hadde jeg alltid, men omstendighetene måtte for all del bli radikalt annerledes. Derfor undersøkte jeg åpent og nysgjerrig ulike muligheter gjennom graviditeten.

Jeg visste at jeg ønsket å føde i vann. Jeg visste at jeg ønsket å ha med meg Ragnhild, min gamle venn fra musikklinja på Foss, som fødselsdoula. Jeg visste at jeg ønsket å være omgitt av kvinneklanen min, av norsk natur, av morsmålet mitt. Jeg drømte om å føde i barndomshjemmet mitt ved marka med utsikt over Oslo.

I stedet kom koronapandemien. I lang tid kunne ikke min danske mann Anders komme inn i Norge. Jeg fortsatte likevel å jobbe for å få en hjemmejordmor i Oslo. Snakket med samtlige jordmødre på hele Østlandet som på et eller annet tidspunkt hadde vært i nærheten av en hjemmefødsel. Ingen kunne love noe. Enten var de på jobb i det offentlige, på sommerferie eller overbooka. Mitt eneste sikre kort var Ragnhild. Samtidig søkte jeg plass på ABC-klinikken på Ullevål, men fikk avslag pga. plassmangel (les: mangel på ressurser). Undersøkte løpende mulighetene i København og kom i kontakt med privatjordmor Tara Ravnarv, som paradoksalt nok skulle til Norge og jobbe over sommeren og derfor ikke kunne hjelpe.

Så, mot alle odds, åpnet grensene. Jeg var henrykt. Etter flere måneders usikkerhet, hadde jeg lært å venne meg til mange scenarier i spill. Jeg måtte fortsatt akseptere at jeg ikke ville få tryggheten i å kjenne rammene for fødselen før jeg stod i det. Men nå kom jeg meg i hvert fall til Oslo - til familie, venner, doula, skog, hav.

#fødselsfortelling #angst #pandemi #intuisjon #hjemmefødsel

Ukene i Oslo fylles med magi. Fem dager over termin får jeg jordmorkonsultasjon av Tara Ravnarv på gresset i botanisk hage. For første gang på en måned hører jeg Falks hjerte selv gjennom dopplerapparatet. Tara ber meg si tre ord. Jeg er så rørt at jeg ikke klarer å stotre fram noe annet enn et gråtkvalt «hei Falken».

På 41+0 ringer jeg føde-gyn mottaket på Ullevål for å forhøre meg om trivselskontroll, som er en vanlig sjekk når man går over terminsdatoen. Jordmoren på telefon er tydeligvis en regelrytter, for hun fortsetter å si at jeg må henvende meg hos fastlegen min for henvisning til kontroll selvom jeg forklarer at jeg bor i Danmark og derfor ikke har norsk fastlege - men jo har fødeplass hos dem. Til slutt sier hun at jeg må dra på legevakta for henvisning og jeg avslutter samtalen raskt.

Den natta og natta før lar Falk meg sove åtte timer i strekk. En nådegave, såklart, smart fyr som gir mamma lov å samle krefter før fødselen. Men formiddagen på 41+1 er første og eneste gang jeg får overtidsangst. Jeg synes plutselig jeg merker mindre liv. Friker litt ut. Gjør sparketest. Synes det er mindre respons. Snakker med Anders og ringer Ragnhild. Vi blir enige om at jeg skal prøve føde-gyn igjen og få tid til en sjekk, direkte. Denne gangen får jeg tid med det samme. "Kom rundt 16, du, da har vi mindre travelt." "Takk", sier jeg og gir beskjed til vennene mine at vi kanskje ikke rekker middag hos dem til 17, men kommer så fort vi kan.

Jeg blir vist direkte inn til jordmor som legger meg bak et skjermbrett ved siden av vaktrommet og kobler meg opp til ctg. Hun er hyggelig nok og jeg er likeglad med de kliniske og dårlig skjerma omgivelsene - jeg lukker øynene og lytter intenst til verdens vakreste hjertelyd i 30 minutter. "Alt er fint", sier jordmor, "men du er jo 41+4 i dag, så du må nesten inn til legen for en ultralyd." "Javel?" sier jeg. "Det må være en feil. Jeg er 41+1 i dag." "Det må du nesten snakke med legen om, men inn må du", fastholder hun. "Ok, er det lang ventetid?" "Nei, det er tomt i venterommet", sier hun, gir meg et endeløst skjema med spørsmål jeg skal utfylle og går av vakt.

#fødselsfortelling #overtidsangst #møtetmedhelsevesenet

En time går. Anders venter fortsatt utenfor. Jeg skjønner at middag hos vennene henger i en tynn tråd. Jeg spør sekretæren om jeg har blitt glemt. "Neida", svarer hun, "legen er visst bare på operasjon akkurat nå."

Det går en time til. Jeg sitter i mørket i det katakombelignende venterommet på Ullevål og blir mer og mer desperat. Blodsukkeret er fallende og tålmodigheten likeså. Sekretæren stiller to glass saft foran meg, sier: "Legen kommer snart." Jeg tviler på hele greia og skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg sitter der.

Etter nesten tre timer dukker en ung lege opp i døra. Han beklager ikke ventetiden med et ord, og med en påtatt autoritær stemmeføring viser han meg inn mens han forklarer: "Ja, du må forstå, i Norge er termin 40+3 og du er derfor veeeldig på overtid."

Med ett blir jeg fratatt tre dyrebare dager av svangerskapet mitt. Når jeg forsøker å si at termin i Danmark er 40+0, vifter han det bort: "Men nå er du i Norge og det er jo her du skal føde, ikke sant." Han stirrer inn i skjermen. Jeg mumler at det jo er den samme kroppen uansett hvilket land jeg er i, men han ber meg bare om å bli liggende på undersøkelsesbenken så en kollega kan komme og øve seg på ultralydmåling. Jeg protesterer så godt jeg kan: "Er det virkelig nødvendig? Kan vi ikke la være med det?" Jeg er alene, jeg er sulten og jeg synes i grunnen jeg har ventet mer enn lenge nok. Legen velger å overhøre meg. Etter 20 ekstra minutter med opplæring, konstaterer han at Falks magemål er litt lavt i forhold til hodemålet: "Det betyr nok at morkaken din ikke fungerer optimalt lenger, jeg tenker du skal igangsettes i morgen", konkluderer han. "Hva? Nei", sier jeg. "Jeg vil ikke igangsettes." Jeg er smertelig klar over hva det betyr på denne tiden: at jeg må føde alene på sykehuset, uten doula og delvis uten mannen min. Jeg vet også at det vil medføre en rekke vaginale undersøkelser i latensfasen - noe jeg i fødebrevet mitt hadde frabedt meg med mindre det var helt nødvendig - siden smittevernstiltakene tilsa at partner ikke fikk slippe inn på sykehuset før det var målt minst 4 cm åpning. Det er med disse skremmende utsiktene i hodet at jeg spør: "Kan jeg ikke få en hinneløsning i stedet?"

Han kaller på en jordmor. Jeg går ut fra at det er hun som skal utføre hinneløsningen, men så gjør legen det plutselig selv - uten forberedelse, uten informert samtykke. Og han er elendig til det. Det føles som han kjører hånda si opp i tarmene mine. Først når jeg gråtende roper "STOPP!" trekker han seg og konkluderer at han ikke kom til fordi jeg var så «umoden». Jordmoren ser omsorgsfullt på meg, sier spørrende: "Jeg har 35 års erfaring, vil du at jeg skal prøve?" Jeg er desperat og takker ja, jeg har allerede delvis forlatt kroppen. Hun gjør det heldigvis på en helt annen måte, tar pusten og meg med og forklarer underveis. Hun får 3 cm åpning. Legen noterer 1-2 cm (?) og under press fra meg ringer han en kollega for sparring. Jeg får aller nådigst et døgn ekstra å gå på før igangsetting.

#fødselsfortelling #obstetriskvold #samtykkelovnå

Jeg forlater Ullevål i sjokk. På bilturen hjem makter jeg ikke å si et eneste ord til Anders. Jeg må konsentrere meg om å puste, kroppen føles underlig fremmed. Hjemme går jeg rett i dusjen og mens vannet omslutter kroppen, hører jeg plutselig meg selv skrike. Jeg glir ned på gulvet og hyler, griner, brøler som et såret dyr. Jeg føler overgrepet helt inn.

Dagen etter handler ikke om annet enn heling, å oppsøke naturen, gjenskape magien. Vi går en lang tur i skogen, jeg snakker med en god venninne og med Ragnhild - jeg føler meg ødelagt, hun forteller meg at jeg er intakt. Jeg bestemmer meg for å klage på legen, senere. Men nå tilbake til kontakten med kroppen, tilliten til meg selv, fødemodus.

Lørdag morgen går slimproppen. Jeg sender en begeistret morgenhilsen til Ragnhild og møter opp full av kraft til avtalen på sykehuset. For jeg vil fortsatt ikke igangsettes, jeg nekter å føde uten partner og doula, jeg vil bare sjekke hjertelyden. Anders blir nok en gang parkert utenfor, men denne gangen har jeg et hemmelig trumfkort på hånda: slimproppen. Kroppen er i gang, den har gitt tegn, tilliten til intuisjonen min er tilbake på fullt bluss.

Alt er fint med hjerte og aktivitetsnivå. En annen lege ser på ultralydmålingene fra torsdag og vurderer at jeg fint kan vente en dag til. Det er visst mye skjønn og en viss feilmargin i disse målingene, noe den første legen ikke hadde nevnt med et ord. Avdelingsjordmoren mener likevel jeg bør få et ballongkateter. Jeg ber om en hinneløsning i stedet. Hun er utrolig nok nesten like elendig til det som den første legen og konkluderer raskt at her var det «veldig umodent» og «umulig å komme til». Hun gjentar at hun virkelig synes jeg bør igangsettes og ber meg bli liggende og tenke meg godt om. To minutter senere står jeg i resepsjonen. "Jeg skriver meg ut", sier jeg. "Åh?" sier hun, tydelig overrasket. "Kommer du tilbake i morgen, da?" "Jo, det kan jeg godt." "Samme tid?" spør hun, noe perpleks. "Samme tid", nikker jeg, allerede på vei ut derfra.

På vei hjem kjøper vi marsipankake og champagne. Rundt midnatt tar jeg en dusj. Jeg klipper negler. Det føles rituelt. Vi burde sove, i stedet kryper jeg naken inntil Anders, og kl. 01:21 får jeg min første spontane ve.

#fødselsfortelling #igangsettelsespress #jegføderikkealene

Veene kommer tett fra start. Jeg tar tiden, det tegner seg et tydelig mønster: ett minutts rier med tre minutters mellomrom. Kl. 02 ringer jeg Ragnhild. Hun svarer helt rolig, nærmest salig: "Åh så fint, vil du at jeg skal komme nå?" "Ja. Jeg tror ikke det kommer til å ta så lang tid det her." Jeg skriver til søsteren min på Vestlandet at hun godt kan starte turen over fjellet.

Dansen begynner. Snart kjenner jeg vannet kalle på meg og ber Anders tappe i bassenget på terrassen. Jeg fester chilliplaster på mage og korsrygg. Plasteret utløser endorfiner, kroppens eget smertelindringshormon. Jeg setter på en av spillelistene jeg har forberedt og synker ned i det varme vannet. Merker plasteret brennende mot huden, det gjør godt.

Mellom riene tar jeg nattehimmelen inn. Hver gang jeg åpner øynene, ser jeg hvordan skyene har flyttet seg litt, lyset så vidt endret sjattering. Dette er sånn jeg vet at tiden går, at vi beveger oss framover, Falk og jeg. Fornemmelsen for klokketid er forsvunnet og etterhvert også for fysisk sted, jeg flyter mellom ulike dimensjoner og alt finnes i alle tider; Falk, Eik, pusten min, stemmen, dette vannet, dette hellige arbeidet, det evige potensialet for liv og død. Jeg slipper i kjeven og ånder dypt og høyt. Jeg er fullkomment nærværende i kroppen, jeg ER kroppen, fører en indre dialog med sønnen min, nå er det oss to, vi skal hjelpe hverandre ned, gjennom, ut, sammen.

Som millioner av kvinner, gudinner, sjeler før oss.

Jeg åpner øynene og ved mitt høyre øre, på kanten av karet, ligger en bukett nyplukkede ringblomster. Ragnhild er her. Jeg får infusjon av bringebærblad og verdens mykeste, tryggeste blikk. Hun legger en klut ved venstre øre som dufter av rose.

De neste timene er jeg i fødehamam. Varmtvannstanken har gått tom, så Anders og Ragnhild agerer kokekoner og fyller jevnlig varmt vann i karet fra gryter og kjeler, de dypper håndklær, brer dem over meg. På et tidspunkt ber Anders om å legge seg litt nedpå for å samle krefter. Jeg er trygg, trenger ingenting jeg ikke har, og han sover visst et par timer, husker bare at jeg tenkte: "Nå kan Anders godt være her", jeg slår øynene opp og der er han.

#fødselsfortelling #fødehamam #åpningsfasen #jegføderfrittmenikkealene

Jeg føler meg mer og mer rusa, svever rundt i hormonhimmelen, og i en rom tid har jeg det som om jeg kan føde for evig. Jeg begynner å føre samtaler under riene, er fjasete og lattermild og holder en liten fødefest for meg selv. Ragnhild skynder seg å putte næring i meg, jeg har kastet opp en hel del, kroppen skaper plass, men trenger også påfyll av krefter. "Du er midt i det som min jordmor kalte for fruktpausen", sier Ragnhild med et smil. "Haha fruktpausen, perfekt", ler jeg og gumler bringebær og nyter min ekstatiske flørt med evigheten.

Ragnhild guider meg en tur på badet. Mens vi står der foran speilet, skyller ganske uventa et dypt savn gjennom meg; jeg tenker på en nær venn jeg ikke har sett siden jul, en urkraft av en kvinne vi begge kjenner. Ragnhild forteller meg litt tilfeldig at hun har flytta til andre siden av kloden, jeg blir dønn overraska, utbryter: "Whaat?". I samme sekund endrer riene karakter, smerten banker gjennom kroppen med flerfoldig styrke. Jeg forstår at jeg ikke skal føde evig, at fruktpausen var kroppens geniale måte å lade meg opp på, nå skjer det noe nytt, next level, shit!

Den neste timen er intens. Uten at vi vet det, venter vi på vannet. Jeg bruker stemmen og pusten og tviholder på rosenkvartsen og ursteinen som jeg presser mot smertelindringspunkter i håndflatene. Husker hvor krisevondt det var med Eik, selv på morfin og pillecocktail, og merker at jeg ikke er i nærheten av samme smertenivå nå. Det var et helt annet game. Dette er kroppens game.

På et tidspunkt blir jeg usikker på om vannet har gått i vannet, og Ragnhild guider meg igjen opp av karet og inn på badet. Veene er så intense nå at jeg begynner å merke muren, en følelse av at dette orker jeg ikke, dette kan jeg ikke holde ut i fem timer til, det må skje noe. Jeg setter meg på toalettet og sier: "Det eneste jeg ønsker meg nå, er å dra på Ullevål og få en epidural."

#fødselsfortelling #hormonhimmelen #fruktpausen #overgangsfasen #muren

Jeg blir hørt. De rigger for avreise. Anders pakker en sekk og informerer mamma som har våknet i underetasjen. Vi er på badet alle tre nå, teamet mitt, de forteller meg at alt er klart. Øyeblikkelig kjenner jeg hvordan det bare var noe jeg sa i smerteutløst fortvilelse, jeg åpner munnen, sier: "Nei. Selvfølgelig skal vi ikke til Ullevål. Nå gjennomfører vi faen meg det her."

I samme øyeblikk som ordene lander, går vannet med et fløsj ned i toalettskålen og sekundet etter får jeg min første spontane pressri. Ok, ikke sykehus lol.

Jeg vil bare ut i vannet igjen. Pressefasen bærer med seg en enorm kraft, lydene buldrer fra dypet av mitt innerste, det er primalt og vilt og dypt intelligent å bevitne. Jeg opplever at Ragnhild danser inn og ut av kroppen min, uten ord snakker jeg med Falk, Ragnhild med kroppen. Anders står bak og trykker på akupressurpunkter, holder, stryker, heller varmt vann over korsryggen, pøser oxytocin ut i systemet mitt. Jeg gir meg god tid, merker fontanellen hans med fingertuppene mine. "To skritt fram, ett tilbake", sier Ragnhild og jeg lener meg inn, observerer pust og magebrøl massere ham langsomt ned, vet at det er avgjørende at jeg ikke rifter for dypt, blør for mye.

Det har blitt lyst. Anders har dekket til terrassen for innsyn. En mild sommervind rusker i bladene på bjørka. Jeg dupper av mellom noen av riene. Løfter meg selv opp i squat.

På et tidspunkt biter jeg Ragnhild i skulderen i ren intensitet. Med hånda kjenner jeg hodet hans stå i åpningen. Neste ri, et heftig slipp. Jeg er sikker på at hodet er ute, merker etter igjen men kjenner overraskende ingenting. Han har gått et skritt tilbake! Det er i dette øyeblikket at jeg for første og eneste gang gjennom hele fødselen kjenner et drypp av frykt - hva hvis han sitter fast med skuldrene? I tanken er det umulig det som nå skal skje, men Ragnhild guider meg tilbake, ned i kroppen og inn i pusten, og på neste ri, i det mest overskridende øyeblikket i mitt liv, kommer hode, skuldre og overkropp ut på én gang. Jeg hører Anders stotre: "Jeg kan se navlen!" Jeg sukker lettelse fra dypet og rir med på neste bølge hvor underkroppen forlater fødselskanalen og lander mykt i vannet, i pappas store hender.

Falk er her, har vært her hele tiden.

#fødselsfortelling #pressefasen #ekstase #minkropp #minstemme #minfødsel

Sju minutter etter at jeg skulle vært igangsatt, er Falk født.

Om kvelden ringer jeg føde-gyn for å be om tid til ettersjekk og registrering på sykehuset: "Ja heiii vi lurte på hvor du ble av! Næmmen guuud har du født HJEMME? Og så UTEN JORDMOR?!" De vil med det samme sende en ambulanse, noe jeg rolig avslår. Vi er omgitt av de tre søstrene mine og mamma og hunden vår og alt er akkurat som det skal være, jeg ber bare om en avtale dagen etter til måling og registrering av Falk og kanskje et par sting til meg.

Når vi ankommer Ullevål dagen etter, er jeg fortsatt høy på fødselen. Stolt til randen over det vi har prestert, fylt opp med kraft og nesegrus beundring for det kvinnekroppen kan. Ankomsten vår er varslet fra covid-teltet utenfor, og det virker som nær sagt alle på vakt har samlet seg i resepsjonen, vi merker en flokk intense blikk og et par hakeslepp følge oss hele veien inn. De ser på meg som om jeg kommer fra en annen planet. Ikke bare har jeg født såkalt uassistert, men jeg ankommer sykehuset med morkaka i en kurv, fortsatt forbundet til Falk. "Da tenker jeg vi avnavler da", sier jordmor som det første. "Nei takk", svarer jeg høflig. "Vi ønsker å vente til den løsner av seg selv." Dette hadde jeg forberedt meg på. Litt senere skal Falk ned til barnelegen og det neste som skjer er jeg absolutt ikke forberedt på; uten advarsel blir Falk trillet inn på et lite undersøkelsesrom og så lukker legen døra hardt i ansiktet på oss begge to. "Smittevern" sier de. For første gang blir Falk løftet av andre enn foreldrene sine, et døgn gammel i fremmede lukter og hanskekledte hender, og så klart: han hyler. Vi står på utsiden og kikker inn gjennom et lite vindu, mens det river i det nybakte mammahjertet mitt og alt inni meg protesterer.

Jeg ser legen ringe noen, og det er aldri et godt tegn, jeg kan nesten ikke være i meg selv av uro, en sykepleier kommer bort og spør om jeg er ok. "Jeg har det helt jævlig", svarer jeg ærlig og hun går inn for å høre om alt er i orden. 30 sekunder senere stikker hun hodet ut og sier at vi begge kan komme inn (hva for noe smittevern, sa du?)

Den unge barnelegen proklamerer at denne babyen straks må avnavles: "Han er urolig og det tyder på infeksjon i navlen." "Hæ?" sier jeg. "No shit han ble urolig av det dere nettopp gjorde." "Spiller ingen rolle", sier hun. "Kanskje du ikke har sett en lotusfødsel før", prøver jeg, "men det i seg selv er jo ikke grunn nok til å avnavle." Hun innrømmer at hun ikke har det, men står likevel fast, sier hun er redd. "At du blir redd, er ikke grunnlag nok", protesterer jeg. "Han ble urolig fordi dere tok ham fra foreldrene sine og fordi han er sulten." Legen gir seg ikke. "Jeg tror jeg har sett litt flere babyer enn deg", sier hun med arrogant mine. "Du må isåfall vise meg et målbart tegn på infeksjon", svarer jeg. "Ta prøver hvis du må. Men jeg samtykker ikke til avnavling basert på din frykt." Hun vil ringe en overordnet. "Værsågod", sier jeg. "Men du får ikke avnavle. Det er min morkake, min navlestreng, min baby." Etter oppringningen gir hun seg endelig, men på vei ut krever hun forsikringer fra jordmor om at det vil bli tatt alle tenkelige prøver av lille Falk.

Før vaktskifte kommer barnelegen inn og sier at hun nå har ringt ABC-klinikken og funnet ut hva lotusfødsel er. Hun ramser opp infeksjonstegn jeg må holde øye med (intet som jeg ikke allerede hadde satt meg inn i). Til slutt nevner hun at vi må bli til observasjon over natta fordi Falks blodsukker ligger 0,1 under normalspekteret, noe de hadde målt før jeg fikk sjansen til å amme (jeg lå på benken og fikk min overfladiske grad 1 rift sydd). Hun sier med alvorlig mine at Falk kan få en hjerneskade av det. Jeg stusser over vurderingen hennes, men Anders, som lever med diabetes type 1, blir naturlig nok bekymret. Etter en lengre diskusjon oss imellom, går jeg motvillig med på planen, men inni meg romsterer en følelse av at barnelegen forsøker å gjenvinne kontroll ved å legge oss inn.

Uten å spørre, gir de Falk morsmelkerstatning med en sprøyte. Personalet tilbyr meg ikke engang å gi den selv. Kontrollen av blodsukkeret betyr at jeg blir satt til å pumpe istedenfor å amme, for nå må må all næring måles og overvåkes nøye. Vi dyrker hud mot hud og jeg får raskt masse råmelk, men ettervirkningene av at ammingen ikke får lov å bli etablert naturlig de første dagene, sliter vi med i mange måneder etterpå.

#fødselsfortelling #lotusfødsel #fryktenfordetukjente #hierarkiskhelsevesen #ammestart

Når vi skal overflyttes på kvelden, kommer to sykepleiere inn, sier:

"Da er vi klare og så må far dra hjem. Tenker vi pakker inn den morkaka i en plastpose så lukta ikke sjenerer hun du skal dele rom med."

"Hæ?! Det er helt uaktuelt."

"Men sånn blir det."

"For det første, morkaka må puste, så plast er no go, dessuten lukter den ikke. For det andre, jeg kan ikke legges inn alene?"

"Far får ikke være med på barsel."

"Dét sa ikke barnelegen noe om."

"Sånn er det for alle."

"Ok, men da drar vi hjem. Dere kan sende med oss morsmelkerstatning, og så kjøper vi en pumpe og overvåker hjemme."

"Nei, det går ikke."

"Jeg skal IKKE alene på barsel. Jeg kan jo knapt gå!"

"Men det må du."

"Jeg må ingenting."

"Jo, barnelegen har sagt at du skal være her til i morgen."

"Ok, men barnelegen bestemmer ikke over min kropp og mitt barn."

"Jo."

"Nei."

"Jo."

"Nei, det gjør hun faktisk ikke. Vi kan komme inn til kontroll igjen i morgen."

"Det holder ikke."

"Jeg skriver meg ut nå."

"Eeh, ok. Vent litt, så går vi ut og snakker litt sammen."

De lukker døra og jeg bryter sammen. Anders trøster.

20 minutter senere kommer de inn igjen: "Vi har gjort klart et enerom med to senger. Far får ikke lov å forlate rommet!"

Takk. Eller.

De holdt oss på barselavdelingen i to netter, selv om blodsukkeret aldri var under normalt igjen. Jeg vet vi var en snakkis på vaktrommet: «hun gærne som fødte hjemme uassistert og som nekter å klippe navlestrengen». I utskriften av journalen fikk jeg senere bekreftelsen - barnelegen, som la grunnlaget for alt som skjedde etterpå, skriver: «Legges inn til tett observasjon, varsling til helsestasjon og evt. videre i systemet». For de som ikke vet, er «videre i systemet» faglingo for barnevernet.

Jeg sitter igjen med en opplevelse av dypt tillitsbrudd. Et hierarkisk, fryktbasert, kapitaldrevet helsevesen har krakelert foran øynene mine. Arrogante leger med tunnelsyn, fraværende empati og grenseoverskridende atferd. Tilfeldig implementering av smittevern.

I mitt perspektiv trenger dagens offentlige fødetilbud en gjennomgripende omsorgsrevolusjon. Vi trenger kontinuitet i omsorgen - fra graviditet til barseltid. Vi trenger en annen finansieringsmodell, så det ikke blir mer lønnsomt for sykehusene jo flere intervensjoner de utfører før, under og etter fødsel. Vi trenger å oversette verdien av omsorg, tid og tillit til økonomi, så jordmødre orker å stå i jobben sin og opplever at de får utført faget sitt. Vi trenger flere jordmorstyrte fødestuer over hele landet, ikke nedleggelser og sommerstengte avdelinger. Og vi trenger en offentlig hjemmefødselsordning. Nå.

Jeg drømmer om at helsepersonell tør å kikke kritisk på egen praksis. At de tør innrømme og endre praksiser som fryktbaserte igangsettelser, unødige inngrep, overmedikalisering, manglende samtykke og obstetrisk vold.

Jeg drømmer om at traumesensitivitet kommer på læreplanen i alle helsefaglige utdanninger.

Herfra kan vi kanskje bygge ny og dypere tillit i fødselsomsorgen - til fødekvinnen og kvinnekroppen, til helsepersonell og til kvinners frie, informerte, ansvarlige valg.

#fødselsfortelling #frifødsel #omsorgsrevolusjon #differensiertfødselsomsorg #reellvalgfrihet #traumesensitivitet

by Christina Liljeroth

Ører som ser, øyne som lytter

O’ Music,

In your depths we deposit our hearts and souls.

Thou hast taught us to see with our ears

And hear with our hearts.

• Kahlil Gibran (1883-1931)

Sansning og vibrasjon i et non-dualistisk perspektiv

Velkommen til en filosofisk orientert leseopplevelse, hvor øst møter vest møter hardkokt fysikk møter klangskåler, poesi og lydterapi. Hvordan i all verden disse elementene henger sammen, skal jeg komme nærmere inn på i det følgende.

Jeg har valgt å ta utgangspunkt i klangskålen som sanselig fenomen. På det personlige planet har jeg årelang erfaring med klangskålenes vibrasjoner og terapeutiske potensiale. Syngeskåler har alltid vært en del av yogapraksisen min, og intet er mer naturlig for meg, som grunnlegger av Yoga for Sangere, enn å benytte syngeskåler aktivt i undervisning og behandling også. Gjennom tiden har jeg deltatt på en rekke lydmeditasjoner med klangskåler, og jeg har også mottatt klangmassasje fra en sertifisert terapeut. Forskjellen på en syngeskål og en klangskål skal jeg vende tilbake til senere i artikkelen. Innledningsvis vil jeg nøyes med å avklare at klangskålens rolle i nærværende sammenheng er å eksemplifisere hvordan lyd manifesterer seg i kroppen, og dessuten hvorvidt lyd kan ha en terapeutisk effekt. Underveis vil jeg undersøke om møtet mellom et østlig og et vestlig filosofisk perspektiv ytterligere kan belyse klangskålens virkeområde.

Fra fransk poststrukturalisme til indisk yogafilosofi

Den franske filosofen Jean-Luc Nancy (f. 1940) har skrevet både svært analytiske og poetiske tekster om lytting og sansning. Der Nancy går i dybden i språkets etymologi i jakten på språklige manifestasjoner av overskridelser mellom det kognitive og det empiriske, konkluderer en annen fransk tenker, Jean Michel Serres (f. 1930), med en foreløpig avvisning av språket. Avvisningen opptrer etter relativt viltre språklige manøvre i hovedverket Les Cing Senses (1985). Nancys dybdeboring i språket og Serres' på samme tid både ville lek og totale avvisning av språket, vitner om en søken etter et annet nivå, et nivå som sprenger språkets begrensninger; i filosofisk forstand ofte betegnet som non-dualistisk.

Å undersøke sansenes rolle i indisk filosofi, ble for meg en måte å anskue de to franske tenkerne gjennom helt andre briller. Jeg benytter den amerikanske akademikeren Christopher D. Wallis’ omfattende bok Tantra Illuminated (2012) som fra et vitenskapelig perspektiv undersøker en særlig retning innenfor indisk yogafilosofi, nemlig non-dualistisk Tantrisk Shaivisme. Her inngår sansene og sansningens kvaliteter som forskjellige virkelighetsprinsipper i det såkalte Tattva-systemet. Mer herom senere.

Klangskåler og fysikk

Det første hinderet jeg støtte inn i var å finne vitenskapelig litteratur om effekten av klangskålene. På nettet stanget jeg i en mur av såkalt New Age-litteratur. Det eneste som ellers var å oppdrive i eteren og på bibliotekene var en bok av den tyske ingeniøren Peter Hess - på tysk. Heldigvis fant jeg klangmassør og cand.mag i musikk og kommunikasjon Gert Bachs pilotprosjekt om klangmassasjes effekt på HRV-rytmen (hjerterytmevariasjonen) i kroppen. Dessuten har jeg vært i kontakt med Anne Nees ved Nordlys Instituttet, som er en anerkjent utdannelses- og behandlingsinstitusjon beliggende i Silkeborg og, så vidt meg bekjent, den eneste importøren av klangskåler til Danmark. Hun henviste meg til en artikkel om to forskere ved Nils Bohr Instituttet i København, hvis undersøkelser jeg allerede hadde bitt merke i via en annen artikkel. Stikk i strid med den gjengse oppfattelsen at nervesignaler transmitteres via elektrisitet, mener disse to fysikerne at neuronene transporteres via lydimpulser. Lektor Thomas Heimburg og professor Andrew Jackson mener at nervesignaler ikke kan transmitteres via elektrisitet da dette strider imot termodynamikkens andre hovedsetning. Dette prinsippet er egentlig ikke så vanskelig å forstå: Termodynamikkens andre hovedsetning forteller oss at en elektrisk motstand alltid blir varm når strøm passerer gjennom den. Men nervebaner blir ikke varme. Dette paradokset har i årevis holdt fysikere våkne om natta og er Heimburg og Jacksons hovedargument for den nye teorien, som, hvis den anerkjennes, vil tvinge verdens medisinbøker på revisjonsbordet. Samlet satte dette meg på sporet av følgende problemstilling for artikkelen:

Hva forteller poststrukturalistisk og non-dualistisk filosofi om differensieringen av sansene? Hvordan henger de filosofiske perspektivene sammen med dagens nerveforskning, og kan de sammen gi en vitenskapelig forklaring på om og hvordan klangskåler påvirker det menneskelige nervesystemet?

Formuleringens todeling gjenspeiler seg i artikkelens overordnede struktur; først en filosofisk-teoretisk redegjørelse, dernest en fysikk-poetisk undersøkelse og diskusjon.

En fenomenologisk inngangsvinkel

I tråd med artikkelens tematikk, vil jeg anbefale leseren å innlede lesingen med lytting. Dels fordi den fenomenologiske undersøkelsen av klangskålene går forut for den vitenskapelige, dels fordi den fenomenologiske metode har egenverdi som et uunnværlig perspektiv på artikkelens empiri. Artikkelens grunnleggende undersøkelsesmateriale, lyden av klangskåler, er lett tilgjengelig via YouTube, naturligvis i teknologi-mediert versjon. I avsnittet om klangskåler, finnes også en lenke til en kort video om klangmassasje.

Med teknologiens stadig mer avanserte hjelpemidler, er det mulig å oppleve verden gjennom “supersanser”. Amerikaneren Jim Wilson har for eksempel gjort det mulig å høre sirisser synge i et to-spors opptak, det ene avspilt i alminnelig tempo og det andre i kraftig senket tempo. Wilson innspilte sirissene i 1992 og eksperimenterte senere med å senke tempoet på det ene sporet, tilsvarende hvis en siriss' levetid skulle strekkes til et menneskes gjennomsnittlige levetid. Resultatet klinger overraskende eterisk og menneskelig på samme tid.

Denne lyttepplevelsen eksemplifiserer hvilke persepsjonsnivåer av virkeligheten sansene våre begrenser oss til. Det er for eksempel alminnelig kjent at hunders hørselsspekter er et helt annet enn menneskers. Med normalt fungerende hørsel kan et menneske fange opp vibrasjoner og svingninger via øret fra 20 hertz opp til ca. 20.000 hertz. Til sammenligning kan en hund høre opp til 60.000 hertz! Når det gjelder synssansen, kan disse makrofotografiene av snøflak fra 2013 forbløffe. Alexey Kljatevs fotografier viser på en estetisk måte og med all tydelighet, hvor avansert og gjennomført sammensettingen av naturens minste byggesteiner er, noe vi ikke uten videre kan oppfatte med det blotte øye.

Samlet legger de to eksemplene opp til en diskusjon av hvorvidt trening av bevisstheten kan optimere sansenes evner til å uttrykke sine kvaliteter skarpt. Her blir det indiske tattva-systemet interessant, idet det atskiller sansene fra deres kvaliteter. Eksemplene viser et annet nivå av virkeligheten som vi ikke er i stand til å oppfatte ved hjelp av sansene alene, og det tjener som inngangsmateriale til denne artikkelens avsluttende diskusjon.

Hva er en klangskål?

En klangskål er en metallskål, bestående av en legering av opp til syv ulike metaller. Resonatorisk kan man forstå klangskålen som en klokke vendt på hodet. Bunnen av skålen hviler på et underlag, det være seg en utstrakt håndflate eller på bestemte kroppsområder. Lyden produseres ved å slå på skålen med en vattkølle, eller ved å føre vattkøllen i loddrett posisjon rundt kanten av skålen. Trykket mellom køllen og skålen skaper en vibrasjon i metallet, som manifesterer seg lydlig som en drone.

Endringer i trykket mellom skål og kølle, forandrer også intensiteten i lyden. Hver skål vibrerer med en bestemt frekvens – hver skål har således sin egen tone – og intensiteten i trykket bestemmer hvor mange overtonefrekvenser som er hørbare. Vanligvis høres 2 eller 3 overtoner. Produksjonen og anvendelsen av klangskåler er en tibetansk tradisjon, som den tyske ingeniøren Peter Hess brakte hjem til Tyskland på 1970-tallet. Hess parret klangskålenes terapeutiske effekter med sin viten om matematikk, fysikk og lyd, og han utviklet herfra et vitenskapelig system, hvor klangskåler produseres med henblikk på å resonnere med bestemte kroppsområder. I klangmassasje anvendes således ulike skåler av bestemte legeringer, størrelser og derav frekvenser, til eksempelvis hjerte, bekken og håndflater.

En syngeskål minner av utseende om en klangskål, men de to har ulike bruksområder. Syngeskålen er hyppig anvendt i meditasjon og yoga verden over, ofte som en tidsmarkør under meditasjonen eller for å markere overgangen fra for eksempel sittende til gående meditasjon. Personlig bruker jeg ofte også syngeskålene som meditativ drone, for eksempel i stemme- og lydmeditasjoner. Jeg skal her ikke gå i detaljen omkring forskjellen på syngeskåler og klangskåler. Blott vil jeg understreke at de fleste tibetanske syngeskåler ikke egner seg til klangmassasje, da klangskålene er smidd i hånden og formet med henblikk på direkte anvendelse på kroppen.

Klangskål. Peter Hess

Hva er klangmassasje?

Klangmassasje er fortsatt en forholdsvis ny behandlingsform både i Norge og Danmark, men Peter Hess-metoden vinner stadig større innpass internasjonalt. Klangskålene som anvendes på det tidligere nevnte Nordlys-instituttet, er i tråd med Hess-metoden og derfor spesifikt framstilt til anvendelse på kroppen. Ifølge instituttets hjemmeside, er det vesentligste ved klangskålene at de kan produsere korrekte frekvensområder i forhold til kroppens behov, samt at svingningene kan forplante sig harmonisk fra skålen til det kroppsområdet som er under behandling. Se følgende video for et kort audiovisuelt innblikk i hvordan klangmassasje med Hess-metoden kan utarte seg.

I en grunnleggende klangmassasje brukes som regel tre forskjellige skåler som vibrerer med hver sine frekvenser: den store og dype bekkenskålen, den noe mindre hjerteskålen samt universalskålen til bruk på mer perifere områder av kroppen, for eksempel fotsålene. Som det framgår av klippet, benyttes skålene både i nærheten av og direkte på kroppen. Fordi lyd reiser i både luft og vann, kan svingningene nå kroppen ved både direkte og indirekte kontakt.

På Nordlys’ hjemmeside, beskriver instituttet det høye kvalitetskontrollnivået i framstillingen av skålene på følgende vis:

Fremstillingen av skålene, der anvendes i Peter Hess Klangmassage, er resultatet af et stort udviklingsarbejde, der forener tradition og moderne viden om lyd og svingninger i kroppen. Skålene fremstilles af en særlig metallegering og smedes efter traditionelle håndværksprincipper. Produktionen foregår overvejende i Nepal, og Peter Hess Instituttet samarbejder med læger, lydspecialister og ingeniører. Der udføres herefter en omfattende kvalitetskontrol både i produktionslandet og i Tyskland, og mange skåle må kasseres, fordi de ikke lever op til standarden.

How is it that sound has such a particular impact,

a capacity to affect us, which is like nothing else,

and is very different from what has to do with the visual and with touch?

It is a realm we still do not know.

• Anonym musiker, sitert i Jean-Luc Nancy: Listening; 2007

Differensieringen mellom sansene

Tradisjonelt i vesten har sanseregisteret bestått av fem differensierte sansninger: føle, høre, se, smake og lukte. Disse sansningene har igjen vært knyttet direkte til hvert sitt sanseorgan: huden, øret, øyet, tunga og nesa. Med de poststrukturalistiske tenkerne Michel Serres og Jean-Luc Nancy, og senere med indisk filosofi, skal jeg imidlertid undersøke et annerledes perspektiv på sansene.

Både i østlige og vestlige tradisjoner finnes allegorier mellom øret og konkylien – med dens irrganger og mystiske mottagelighet. Kanskje har det også noe å gjøre med at lyd som fenomen har vært og fortsatt er preget av en viss mystikk? På samme måte som “havbruset” vi hører når vi løfter en konkylie opp mot øret framstår mystisk - helt til vi forstår at konkylien blott forsterker lyden av vårt eget blod som suser og sender den tilbake til øret som et forsterket ekko. Synssansen har på sin side tradisjonelt vært forbundet med det mer konkrete og manifesterte, ofte symbolisert ved pilen - gjennomborende, resultatorientert og målrettet.

Serres ser øret som et komplekst nettverk av internt forbundne stier og passasjer, som resonnerer i hverandre. Utifra dette, kan man spørre seg: Er øret som konkylien, eller faktisk mer som labyrinten? Serres går nemlig til verks med utgangspunkt i ordet a-mazing:

Mazes maximize feedback. Let us seek the best way of creating the most feedback loops possible on an unstructured and short itinerary. Mazes provide us with this maximization. Excellent reception, here is the best possible resonator, the beginnings of consciousness.

• Michel Serres: The Five Senses: A Philosophy of Mingled Bodies; 1985

Men kan man overhodet differensiere sansene fra hverandre? Det er et spørsmål om både kvantitet og differensiering av kvaliteter. Når det gjelder kvantitet, kan man spørre seg: Finnes det egentlig fem forskjellige sanser eller er det bare en menneskelig kategorisering, bundet av språkets begrensende natur?

Den pre-sokratiske filosofen Demokrit, med sitt atomistiske verdenssyn, mente for eksempel at alle sansene egentlig bare var avarter av den taktile sans; så og si variasjoner over samme tema. Ifølge Aristoteles fantes det kun fire sanser; muligvis fordi antallet passet med de fire elementene: syn med vann, hørsel med luft, lukt med ild, taktilitet med jord. Istedenfor å differensiere mellom sansene, er Serres mer opptatt av å finne overlappingene; skyggene og elastisiteten dem imellom. I så måte anskuer han for eksempel smakssansen som en modifikasjon av følesansen. Menneskets trang til å differensiere og systematisere - som noen ganger fører til at enkeltelementer tilpasses systemer og omvendt - fører ikke så sjeldent til feilslutninger.

Psykologer som arbeidet med sansning på 1900-tallet har identifisert flere sanser enn de fem, bl.a. for varme og vekt, hvilket knytter seg opp mot Sokrates’ påstand om at det finnes uendelige sanser vi ikke engang har satt navn på (Serres; 1985). Serres skriver gjennomgående om en sjette sans, en kvasi- eller metasans (sensus communis), som megler mellom de andre fem. Denne sansen knytter Serres i all hovedsak til huden - altså til den taktile sans. Serres metasans, som går utover den tradisjonelle pentalogien (femdelingen), er et sammensurium av sansninger som knytter seg til andre kvaliteter, som for eksempel varme, anstrengelse og letthet. Men hva består egentlig forholdet mellom kvaliteter og sanser i? En sans kan sies å være et menneskelig organ med en mottagelig funksjon gjennom hvilken vi kan oppleve og oppfatte deler av verden. En kvalitet derimot kan i denne sammenhengen kanskje defineres som en menneskelig konstruert språkkategori, hvori fenomener i verden med lignende kroppslige effekter plasseres. Men det å ha sans - for eksempel estetisk sans – er det noe tredje? Eller handler det dypest sett om sanselighet, hvilket vitenskapelig sett er noe som kan kultiveres?

Innenfor Ashtanga Yoga arbeider man med åtte forskjellige kvaliteter i blikket, såkalte drishtis. Å arbeide med drishti i yoga, innebærer å kultivere en innadvendt lytting, f.eks. ved å fokusere på navlen ved hjelp av et mykt blikk som ikke griper etter, tar, insisterer, men i stedet mottar, åpner, lytter. Innenfor en yogapraksis som bygger på den samme filosofien vi senere skal vende tilbake til, eksisterer det altså en idé om et lyttende øye - noe som, i tråd med Serres, overskrider den tradisjonelle differensieringen av sansene.

Argus og påfuglen: Huden som den sjette sans

Istedenfor å se de fem sansene som ulike byporter, gjennom hvilke vi kan oppleve kroppens rådhusplass i midten, går Serres i flesket på huden og den taktile sans allerede i første kapittel av Les Cinq Senses. I kraft av at huden omslutter hele kroppen og dermed innrammer denne konstante overlappingen mellom sansene, skriver Serres om møtet mellom hud og verden: ”(...) whereby the body mingles with the world and with itself, overflows its borders.” (Serres, 1985). Serres finner sjelen i og på huden, idet det er her, i disse treffpunktene, at sjelen og verden møtes og interagerer. Sjelen er foranderlig, sitter overalt i huden, og opplever seg selv gjennom huden. Viften blir her et bilde på sansenes mangfoldige uttrykk og virkemåter. Viften blir ytterligere symbolisert som påfuglens hale - og påfuglen er, bemerkelsesverdig nok, Indias nasjonaldyr. Serres knytter det dog til den greske myten om Hera som draperer huden til den mangeøyede Argus om fuglens kropp. Slik blir synet spredd utover huden, istedenfor sentrert i ett punkt. Påfuglen kan se med huden - og det kan vi mennesker også, understreker han. Det er dog et viktig poeng for Serres at hud og følesans ikke er identisk. Huden er mer enn følesansen:

We never live naked, in the final analysis, nor ever really clothed, never veiled or unveiled, just like the world. The law always appears at the same time as an ornamental veil. Just as phenomena do. Veils on veils, or one cast-off skin on another, impressed varietes.

Sansene er for Serres ikke øyer som flyter for seg selv, separert fra hverandre av havet. Her kunne man innvende at de på et vis er avgrenset fra hverandre, men kanskje er de det nettopp kun i den begrensede persepsjonen som synssansen tilbyr. Kikker man dypere, under overflaten, henger verdens øyer og kontinenter uløselig sammen med hverandre på havets bunn.

Splittelse mellom kognisjon og empiri

Serres er ikke tilhenger av konstruktivismens hypotese om at alt som er ”virkelig”, er filtrert eller endret gjennom språk. Han tror eksplisitt på at verden, eller kanskje snarere et nivå av verden, eksisterer uavhengig av mennesket:

I only really live outside of myself; outside of myself I think, I meditate, know; outside of myself I receive what is given, enduringly; I invent outside of myself. Outside of myself, I exist, as does the world. Outside of my verbose flesh, I am on the side of the world.

Serres stiller seg her utenfor seg selv og plasserer kognisjonen og ordet og språkets eksistens, selve væren i verden, utenfor kroppens sfære. På siste side i boka skriver Serres: ”Language is dying, my book celebrates the death of the word”. Han mener at det likevel utilstrekkelige språket skal erstattes av 0’er og 1’ere; erstattes av naturvitenskapene. ”Serres believes that this new dispensation may allow for a healing of the split between experience and cognition (...)”, som det står i etterordet.

Til tider er Serres i Les Cinq Senses intet mindre enn rasende på språket. Senere mykner han opp og velger å anse kroppen og sansningen som en modell for all kunnskap, i stedet for en fullstendig fraskrivelse av sinnet og kognisjonen til fordel for en opphøyelse av sansene og det empiriske. Med fullt overlegg søker Serres i denne boka å overskride og oppløse grensene mellom subjekt og substans, mellom det forståelige og det sanselige, mellom bok, kropp og verden.

Klangskål, Vibrasjoner, Vann, Peter Hess

Lyttingens natur

Den franske poststrukturalisten Jean-Luc Nancy foretar i sin bok Listening (2007) en på en gang poetisk og analytisk undersøkelse av fenomenet lytting. Han stiller spørsmålstegn ved hvorfor det visuelle og det konseptuelle ofte knyttes sammen i en 1-1 relasjon, mens det sonoriske (lyd) på sin side opphever form: ”The visual persists until its disappearance; the sonourous appears and fades away into its permanence” (Nancy; 2007). Og videre, hvorfor er det en forskjell mellom de mottakelige sansene og og den betydningen som oppfattes – the sensed sense?

Why, in the case of the ear, is there withdrawal and turning inward, a making resonant, but, in the case of the eye, there is manifestation and display, a making evident? Why, however, does each of these facets also touch the other, and by touching, put into play the whole system of the senses? And how, in turn, does it touch percieved meaning?

• Jean-Luc Nancy: Listening; 2007

Nancy mener at alle sanseregistrene inneholder både sansens simple natur og sansens spente, oppmerksomme eller angstfylte modus: se og kikke/stirre/undersøke, lukte og snuse/sniffe, smake og smatte, røre og føle/palpere, høre og lytte. Nyansene i sansenes natur avspeiles og avkodes således i språket. Det auditive paret høre og lytte har, ifølge Nancy, en særlig relasjon til dobbeltbetydningen av ordet sans – i betydningsdannende forstand (sens sensé) og i sanselig forstand (sens sensible) – i det høre (entendre) også betyr å forstå (comprendre). En analytisk tilgang til språket avslører at det å høre, er forbundet med forståelse, og dermed også dannelsen av betydning. Men hva med det å lytte? Nancy mener at lyttingen fordrer en mer konsentrert søken etter mening. Han går så langt som å stille oppe et visuelt bilde av dette, hvor høring gjennomsyrer all betydningsdannende diskurs, men i bunnen av høringen selv, finnes lyttingen:

(...) perhaps it is necessary that sense not be content to make sense (or to be logos), but that it want also to resound. My whole proposal will revolve around such a fundamental resonance, even around a resonance as a foundation, as a first or last profundity of ”sense” itself (or of truth).

Nancys til tider krokete setninger, kan by på utfordringer. Jeg forstår ham her allegorisk som at forholdet mellom å høre og å lytte, allegorisk svarer til forholdet mellom lyd og stillhet. På samme måte som enhver lytting utspringer fra noe hørt, slik utspringer enhver lyd av stillhet.

Rommet hvor lyd og betydning fødes simultant

To be listening is always to be on the edge of meaning (...), a meaning whose sense is supposed to be found in resonance, and only in resonance.

• Jean-Luc Nancy: Listening; 2007

Men hva består dette delte rommet mellom lyd og mening av? Hvordan oppstår et betydningsdannende rom som utspringer fra lyd? Betydning består i Nancys forståelse av referanser (renvoi), en loop, en venden tilbake, et ekko (eller mange) som smeller mellom veggene. Betydning oppstår i en totalitet av referanser. Lyd består på sitt vis også av referanser: bølger som sprer seg i rommet samtidig som de resonnerer i lytteren. En oppløsning av indre og ytre, idet det interne og eksterne rommet smelter sammen i en stadig tilbakevendende bevegelse av lyd og derigjennom mening. Å re-sonnere betyr intet annet enn å referere tilbake til seg selv:

To sound is to vibrate in itself or by itself: it is not only, for the sonourous body, to emit a sound, but it is also to stretch out, to carry itself and be resolved into vibrations that both return it to itself and place it outside itself.

Nancy treffer den (foreløpige) konklusjonen at lyd og mening deler dette referanserommet, billed-lydlig forstått som et slags ekko.

Utenfor den snevre rasjonalitetens sfære

Nancy problematiserer utfordringen med å transformere empiri – erfaring og opplevelse – til teori – til et a priori potensiale av muligheter. Individuell og kulturell relativisme blir straks noe vi må forholde oss til, og om dette sier Nancy følgende:

The difference between cultures, the difference between the arts, and the difference between the senses are the conditions, and not the limitations of experience in general, just as the mutual intricacy of these differences is, as well.

Nancy hevder at de interne forskjellene mellom henholdsvis kulturer, kunstarter, og sanser, utgjør forutsetninger snarere enn begrensninger for menneskelig opplevelse i et generelt perspektiv. I den forbindelse trekker Nancy frem musikkens utvikling, særlig fra 1900-tallet og fremover, som kroneksempelet blant kunstartene, på en enorm referensialitet som utvisker alle grenser og i praksis nekter å innfinne seg eller la seg begrense av tradisjonell kassetenkning, det være seg med henblikk på musikalsk sjanger, miljø eller rom:

(...) the creation of a global sonorous space or scene whose extraordinarily mixed nature – popular and refined, religious and profane, old and resent, coming from all continents at once – all that has no real equivalent in other domains. A musical-becoming of sensibility and a global-becoming of musicality have occured, whose historiality remains to be thought about (...)

Lytting som et ekko tilbake til selvet

Nancys søken etter doble eller flerfoldige betydninger i språket, vitner om en søken etter et annet persepsjonsnivå enn det dualistisk operative. Det samme kan vi si om Serres, i hans søken etter å oppløse kassetenkningen rundt sansene, avspeilet i språket eller kanskje snarere, ved å ta avstand fra språket. I Nancys tilfelle blir det tydelig at lyttingen åpner for en annen virkelighetspersepsjon, hvilket i følgende sitat kan sees på måten han bringer selvet i spill:

Consequently, listening is passing over to the register of presence to self, it being understood that the ”self” is precisely nothing available (substantial or subsistent) to which one can be ’present’, but precisely the resonance of a return (renvoi). For this reason, listening (...) can and must appear to us, not as a metaphor for access to self, but as the reality of this access, a reality consequently indissociably ’mine’ and ’other’, ’singular’ and ’plural’, as much as it is ’material’ and ’spiritual’ and ’signifying’ and ’a-signifying’.

For Nancy åpner og utvider lyttingen en annen dimensjon i mennesket, som ikke begrenses av lineær, matematisk tid. Lyd evner derimot å transformere tid til rom, eller med andre ord; lyd skaper sin egen tid i sin egen sfære, som ingen grenser kjenner, som utvides og trekkes sammen, som former seg i bølger og konstant returnerer til kilden:

The sonorous present is the result of space-time: it spreads through space, or rather it opens a space that is its own, the very spreading out of its resonance, its expansion and reverberation. This space is immediately omni-dimensional and transversate through all spaces (...)

Nancy understreker at i lyttingen befinner mennesket seg på innsiden og utsiden av seg selv samtidig; lyttingen fordrer således en åpenhet både utenfra og innenfra.

Touch og Sense i Jean-Luc Nancy

Musikkforsker Erik Steinskog presenterer i sin artikkel ”Being Touched by Art – Art and Sense in Jean-Luc Nancy” Nancys tenkning om forholdet mellom estetikk, kunst og følelser. Steinskogs formål er todelt. På den ene siden vil han med begrepet sense overskride dikotomien mellom kropp og psyke/sjel, som stadig gjør sig gjeldende innenfor den estetiske diskurs. Hans ærend er i den forbindelse å diskutere Nancys spørsmål fra verket The Muses: ”Why are there several arts and not just one?” Spørsmålet kommer i spill i forbindelse med det tradisjonelle vestlige sansehierarkiet og dets relasjon til kunstartene. På den andre siden vil Steinskog med begrepet touch, belyse sammenhengen mellom taktil berøring og det å bli rørt følelsesmessig av kunst. Via denne analysen, overskrides også dikotomien mellom indre og ytre.

Sense – forbindelsen mellom sansning og betydning

Innenfor tradisjonell vestlig estetikk er de fem sansene organisert i et hierarki, hvor ”fjernsansene” syn og hørsel rangerer over ”nærsansene” smak, duft og følelse. Heri ligger implisitt en lavere rangering av de sansene som er nærmest kroppen. Den fulle konsekvensen av dette avspeiles i en vestlig høy/lav-dikotomi, hvor psyken tradisjonelt plasseres som høy og kroppen som lav:

This latter consequence is also one of the key features of this division: the higher senses can sense at a distance, whereas the lower senses require that what is sensed is ”close-up”. In this division we find a replica of the split between mind/soul and body.

• Erik Steinskog: “Being Touched by Art – Art and sense in Jean-Luc Nancy”; 2003

Med ”this latter consequence” refererer Steinskog til hvordan hørselen typisk plasseres på ”andre plass”, nærmere bestemt et sted mellom synet og nærsansene. I en vestlig høy/lav-estetikk, hvor den hierarkiske differensiering av sansene direkte avspeiler en hierarkisk differensiering av kunstartene, impliserer hørselens plassering som nr. 2, musikken i en kontinuerlig forhandling mellom høy og lav.

Det er med denne differensiering av kunstartene og sansene, at Nancy ser behovet for å gjenundersøke estetikkens diskurs. For å overskride den operative dualisme innenfor estetikken, griper Nancy til språket. Nancy skjelner mellom to betydninger av ordet sense, nærmere bestemt det sanselige (sensuous) og det betydningsdannende (intelligible):

(Sensuous) sense makes (intelligible) sense; it is indeed nothing but that, the intellection of its receptivity as such. (Intelligible) sense is sensed/senses itself; it is indeed nothing but that, the receptivity of its intelligibility.

• Jean-Luc Nancy i Steinskog; 2003

Slik som jeg leser Nancy, vil han på den ene siden understreke hvordan det sanselige blir betydningsdannende i en mottakelig bevissthet. Det er med andre ord i bevisstheten at det sanselige oversettes til språk og dermed gir mening på et kognitivt nivå. Det betydningsdannende er, på den andre siden, i stand til at sanse sig selv, hvilket vil si, at mennesket i sin mottakelighet, er i stand til at sanse sin egen bevissthet. Nancys hensikt er, med andre ord, å vise hvordan den etymologiske distinksjonen som eksisterer i et og samme ord, er uløselig forbundet i praksis. På den måten kan man si at han skaper en ny estetisk diskurs, hvor det lingvistisk-kognitive nivået er rotfestet i en empirisk virkelighet, som den oppleves gjennom en sansende kropp.

Touch – på terskelen mellom indre og ytre

Med det andre sentrale begrepet jeg her vil fremheve, nemlig touch, har Nancy et lignende formål, idet ordet betegner ”(...) both a sensuous dimension of relation to the world, and a kind of bodily ’perception’.” (Nancy i Steinskog; 2003) Dobbeltheten kan oversettes til norsk ved å skille mellom taktil og følelsesmessig berøring, i og med at begrepet tilsynelatende relaterer både til en taktil sansning - noe ytre, og følelsen av å bli rørt - noe indre:

”Touch thus makes contact between what used to be called the body and the soul, in a manner comparable to how sense might do the same in its double reference.”

• Erik Steinskog: “Being Touched by Art – Art and sense in Jean-Luc Nancy”; 2003

Utover å overskride kropp/psyke-dikotomien, innfanger dobbeltheten i begrepet touch kunstens fundamentale premiss, med Nancys ord: ”Art does not deal with the ’world’ understood as simple exteriority, milieu, or nature. It deals with being-in-the-world in its very springing forth.” (Nancy i Steinskog; 2003). Forutsetningen for Nancys utsagn er en fenomenologisk oppfattelse av mennesket som allerede værende-i-verden. Idet touch-begrebet, via kunsten, overskrider skillet mellom indre og ytre verden, har mennesket nødvendigvis evnen til at ha kontakt med begge verdener på samme tid. Det forutsetter at vi ikke behøver å konstruere en adgang til den ytre verden, men at vi allerede befinner oss i den, er i stand til å røre ved den og bli rørt av den. Den dobbeltsidige sanselige opplevelse som språkliggjøres i touch-begrepet, impliserer at mennesket er i stand til å mediere mellom en indre og en ytre verden.

Sansene i et tantrisk perspektiv

Innenfor tantrisk non-dualistisk filosofi, opererer man med 36 virkelighetsprinsipper, såkalte tattvaer. Tattva er et problematisk ord å oversette. Direkte oversatt til engelsk benyttes alminneligvis ordet ”that-ness”. Tattva-systemet er et slags kart over den bevisste eksistensens opplevelse av virkeligheten. Prinsippene kan nummereres i en bevegelse fra det mest subtile lag til det mest manifeste lag, eller omvendt om man vil. For det er nemlig ikke en hierarkisk oppbygning vi møter i tattva-systemet. Uansett om du organiserer prinsippene fra nederst til øverst, eller fra øverst til nederst, gir det seg ikke utslag i en verdifestet rangering av de ulike tattvaene. Vi kan kanskje kalle det en perspektivforflytning fra det groveste til det fineste - dette ordparet forstått i verdinøytral forstand. Her har jeg, i tråd med Christopher D. Wallis, valgt en gjennomgang fra det mest grovkornede til det mest subtile. Det er vesentlig å bemerke at tattva #36, Jord, som er det tetteste og groveste nivået av den menneskelige bevissthets virkelighetspersepsjon, inneholder alle de andre tattvaene. Derfor er Jord, snarere enn å være ansett som det laveste prinsippet, ansett som det mest komplette. I prinsippet Jord er alle tattvaene fullt ut manifesterte, mens det i tattva #1, Shiva, er potensialet til realiseringen av alt. Bevegelsen fra Shiva (#1) til Jord (#36) anses for å være skapelsens rekkefølge, mens motsatt bevegelse, fra Jord til Shiva er frigjørelsens rekkefølge (Wallis; 2012).

Tattva, Tantrisk Filosofi, Tantra Illuminated, Christopher Wallis

I denne oppgavens øyemed, er det interessant å se på hvordan sansene er differensiert her. Tattva #31-#27 kalles for de subtile elementene og betegner objekters egenskaper, som gjør dem tilgjengelige for sanseapparatet vårt. De neste fem tattvaene betegner menneskets fundamentale funksjoner i relasjon til sanseapparatet, f.eks. tale og reproduksjon. Det er først i tattva #21-#17 at vi finner sansenes funksjonelle kapasiteter – lukte, smake osv. Wallis forklarer disse tattvaene som de indre samarbeidspartnerne til de fem subtile elementene - som værende sansenes energier:

Since all that really exists is a single field of energy, the senses (even touch) are essentially frequency analyzers that translate vibrations into the apparently tangible and static realities perceived by our brain, such as the visual appearance and sound of a thing.

• Christopher Wallis: Tantra Illuminated; 2012

Det er med andre ord tydelig hvordan sansene i indisk non-dualistisk filosofi, anskues på flere ulike nivåer enn en simpel differensiering mellom fem sanseorganer. Her blir sansene sett som frekvens-analytiske redskaper som oversetter vibrasjoner til en virkelighet vi oppfatter som håndgripelig og relativt statisk, så som synet eller lyden av en ting. I henhold til oppgavens fokus, er det, som nevnt innledningsvis, verdt å merke seg det totale fraværet av hierarkisk systematisering av sansene.

Nerver og vibrasjoner

Opplysningstidens franske tenkere, i musikkforsker Veit Erlmanns bok Reason and Resonance hyppig representert ved legen og filosofen Claude-Nicolas Le Cat (1700-1768), var i større grad enn tidligere opptatt av det somatiske, sanseapparatet, og det sanselige. Ifølge Erlmann plasserte Le Cat som otolog (ørelege) seg i en ambivalent posisjon innenfor den medisinske sfære, et sted mellom den mekanistisk funderte arverekken etter Descartes, hvor sansene ble regnet som upålitelige, og en i tiden ny oppfattelse av sensibilité, blant andre representert ved Montpellier-skolen, hvor følelser og fysiologisk sansning tvert imot ble framhevet som troverdige kilder til empirisk viten:

The condition of the machine that causes pleasure is a certain state of health, a certain tonus of the pericardial plexus and the nerves that gives a great amount of freedom of movement to the fluids. It seems that one feels oneself alive and tickled inside by the harmonious movement of the fluids, just as the ear usually is (tickled) by the pearly cadences of an excellent violin. This vague tickling or this well-being that is not easy to determine, is opposed to that misery experienced by melancholics.

• Veit Erlmann: Reason and Resonance; 2010

I Erlmanns framstilling av lyttingens historie, presenterer han Le Cat som værende den første otologen som i undersøkelsen av forholdet mellom sansning og følelse flyttet fokus fra å finne likheter og forskjeller mellom de to til studiet av innbyrdes sammenhenger. Dette kom særlig til uttrykk gjennom en rekke tekster omhandlende den intime sammenhengen mellom vibrerende strenger og nerver.

Nervesignaler i form av lydbølger

Det kan virke som at tidligere tiders filosofer har vært inne på sammenhengen før, men det er først med nyere forskning innenfor fysikk og neurologi at det er blitt mulig å påvise noen av effektene lydbølger har på kroppen. Her vil jeg komme nærmere inn på to interessante forskningsprosjekter. Først skal vi vende blikket mot fysikkens verden. De to anerkjente fysikerne Heimburg og Jackson har forsket i hvordan nerver kommuniserer i årevis. Det arbeidet ledet frem til publiseringen av en artikkel i 2005, som presenterte en banebrytende teori som hevdet at nervesignaler overføres i form av lydbølger og ikke som en svak elektrisk strøm. Teorien vakte på dette tidspunket ikke særlig stor oppsikt. Da de to forskerne våren 2013 publiserte en ny artikkel basert på samme teori, hvor de knytter lydbølgeteorien sammen med en forklaring på hvorfor så ulike stoffer som eter (C4H10O), lattergass (N2O) og edelgassen xenon (Xe) virker som anestesi-midler, vakte forskningen internasjonal oppmerksomhet. Jeg skal her ikke komme nærmere inn på de detaljerte fysiske forklaringene for teorien. Blott vil jeg nevne, at teorien har fått blandede mottagelser i medisinmiljøet, noe fysikerne stiller seg ydmyke overfor. Heimburgs uttalelse nedenfor vitner likevel om at forskerne har sterk tro på deres teori:

Ligesom alle videnskabelige modeller kan vores selvfølgelig vise sig at være forkert eller mangelfuld. At modbevise den fundamentale idé vil dog kræve seriøse overvejelser og undersøgelser, fordi de underlæggende fysiske argumenter er meget stærke.

• Thomas Heimburg, 2007

Hvis nervesignaler transmitteres ved hjelp av lydbølger, hvilke innvirkninger har dette så på kroppen? Har denne forskningen en innvirkning på forståelsen av hvordan klangskålenes vibrasjoner forplanter seg i kroppen?

Klangmassasje som lydterapi

Med disse spørsmålene vil jeg vende blikket mot cand.mag. i musikk og kommunikasjon Gert Bachs forskningsprosjekt om klangmassasjes effekt på HRV. Ved hjelp av kvalitative og kvantitative metoder, lykkes det for Bach i 2008 å påvise en markant stigning i HRV-nivået hos 15 klienter etter å ha mottatt klangmassasje. HRV står for hjerterytme-variasjon. En stigning i HRV indikerer aktivering av det parasympatiske nervesystem, som får oss til å slappe av, og en senkning i HRV indikerer aktivering av det sympatiske nervesystem, ofte betegnet som ”fight or flight”-systemet. Det sympatiske og det parasympatiske nervesystem utgjør til sammen det autonome nervesystem – det vil si, nerver som vi ikke kan styre ved hjelp av viljen.

Bach målte HRV-nivået i hviletilstand ved hjelp av elektroder både før og etter en klangmassasje. Klientene mottok to behandlinger med 14 dagers mellomrom. Selv om undersøkelsen er liten i omfang, og resultatene derfor nødvendigvis må etterprøves, var Bachs tall tydelige når det gjaldt endringer i HRV før og etter behandlingen.

Den gjennomsnittlige HRV-stigningen blant klientene når man legger sammen resultatene av første og andre behandling, viste en økning på hele 49%. I Bachs undersøkelse inngikk også et kvalitativt spørreskjema. Av disse fremgår det at klientenes egne opplevelser harmonerer med de kvantitative målingene – pasientene opplever økt grad av avspenthet, dypere kontakt til kroppen og en følelse av indre ro. De fleste klangmassører jeg har snakket med eller slått opp på nettet, forklarer effekten av klangmassasje ved hjelp av vann. Forklaringen er simpel: Ved å fylle klangskålen med vann og anslå den, kan enhver se hvordan svingningene setter vannet i bevegelse. Med kunnskapen om at menneskekroppen består av 60-80% vann, og at lyd transporterer seg selv både gjennom luft og vann, er det ikke vanskelig å forestille seg, hvordan lydbølgene fra klangskålen også setter vannet i kroppen i bevegelse. Fra mitt perspektiv, er det mest interessante i Bachs pilotprosjekt at han kan konkludere med at klangmassasje har en direkte effekt på vårt autonome nervesystem, og endog en tydelig positiv helsemessig innvirkning.

Oppsummering og konklusjon

Det har i nærværende artikkel blant annet vært min hensikt å undersøke ulike filosofiske forsøk på å overskride det tradisjonelle vestlige sansehierarkiet. Via Nancy og Serres har jeg redegjort for et utsnitt av poststrukturalistenes kamp mot språk og tankemønstre som værende gjennomsyret av dualistiske trekk. På hver deres måte søker de en bløtere og mindre kasseaktig måte å forstå sansene på, og gjennom dette, muligvis et helt annet virkelighetsnivå hvor dualismen ikke lenger er operativ. Det indiske tattva-systemet tilbyr et perspektiv hvor utgangspunket er radikalt annerledes. Her er det ingen hierarkisk oppbygning eller grunnleggende dualisme å kjempe mot. Sansene er differensierte i detaljer, men på et verdinøytralt grunnlag. Slik tilbyr differensieringen snarere en forfinelse av de forskjellige nivåene man kan forstå sansene på, og inviterer til en tankegang hvori verden er bygget opp av forskjellige persepsjonsnivåer, i en bevegelse fra det grovt manifesterte til det subtilt potensielle og tilbake igjen.

Den non-dualistiske vinklingen følges opp av en undersøkelse om lyders virkning på menneskekroppen kan forklares vitenskapelig. Klangskålen har i denne sammenhengen eksemplifisert en bevegelse fra det subtile (lydbølger, vibrasjoner, svingninger) – det som ligger utenfor våre sansers oppfattelsesevner – til den konkrete manifestasjonen i kroppen, via en påvist aktivering av det parasympatiske nervesystem. Muligvis kan dette kobles sammen med en mer dybdegående biofysiologisk forklaring, om hvordan neuroner transmitteres via lydimpulser. Å foreta en slik analyse, er dessverre utenfor mitt kompetansefelt. Men Heimburg og Jacksons forskningsresultater vil utvilsomt være interessante å holde øye med framover. Forhåpentlig kan vi i framtiden øke vår forståelse av mysteriet lyd på en måte hvor det fenomenologiske og det ontologiske kan gå hånd i hånd. Det krever dog en åpenhet og interesse for et forskningsprosjekt på tvers av fakulteter.

Litteraturliste

Besseler, Heinrich et. al.: The Fundamental Issues of Musical Listening, 1925, i Twentieth-Century Music Vol. 8/1 (2011).

Botstein, Leon: “Hearing Is Seeing: Thoughts on the History of Music and the Imagination”, The Musical Quarterly Vol. 79/4 (1995).

Gouk, Penelope: "Raising Spirits and Restoring Souls: Early Modern Medical Explanations for Music's Effects" i Hearing Cultures: Essays on Sound, Listening and Modernity, Veit Erlmann (ed.), London: Berg, 2004.

Erlmann, Veit: Reason and Resonance, New York: Zone Books, 2010.

Hess, Peter: Die heilende Kraft der Klangmassage: Entspannen, Stress abbauen, Schmerzen lösen mit Klangschalen, München: Südwest Verlag, 2006.

Higgins, Kathleen: “Nietzsche On Music”, Journal of the History of Ideas Vol. 47/4 (1986).

Jay, Martin: Downcast Eyes: The Denigration of Vision in Twentieth-Century French Thought, Berkeley: University of California Press, 1994.

Nancy, Jean-Luc: Listening, New York: Fordham, 2007.

Serres, Michel: The Five Senses: A Philosophy of Mingled Bodies, (org. 1985) New York: Continuum, 2008.

Steinskog, Erik: “Being Touched by Art – Art and sense in Jean-Luc Nancy” i Per Bäckström & Troels Degn Johansson (red.): Sense and Senses in Aesthetics, Gøteborg: NSU Press, 2003.

Wallis, Christopher: Tantra Illuminated: The Philosophy, History, and Practice of a Timeless Tradition, The Woodlands: Anusara Press, 2012.

Nettkilder:

http://ing.dk/artikel/nerver-kommunikerer-med-lydbolger-79542

http://www.musart.dk/artikler/pilotprojekt_klangmassage_juli08.pdf

Bildemateriale:

Peter Hess Instituttet

The Photo Argus

Egne bilder

by Christina Liljeroth

Yoga, SoMe & Business: Motsetninger eller treenighet?

Fra lekeplass til markedsplass

For den brede viften av folk som interesser seg for yoga og spiritualitet - og ironisk nok kanskje aller mest for yogalærere og spirituelle ledere selv - har aktivitet på sosiale medier blitt en nær sagt uunngåelig del av hverdagen. I en del bransjer relatert til nærvær, formidling og autentisitet (yoga, musikk, terapi, dans, teater o.l.) kan man komme ut for at all jobb-kommunikasjon, både internt og eksternt, foregår via sosiale medier. For de fleste i disse bransjene vil det være arbeidsmessig sterkt problematisk å velge SoMe fra.

På samme måte som en musiker får behov for å fortelle om konserter, utgivelser og merchandise, får en yogalærer behov for å fortelle om klasser, workshops og retreats. Mange legger ut bilder eller videoer av egen praksis på Instagram, mens andre oppretter lukkede grupper på Facebook. Noen gjør begge deler. Enkelte får jobb i et yogastudio, og studioene har igjen sine egne profiler på sosiale medier, som noen jobber med å administrere. Hvis man har gründer-ambisjoner, drifter man kanskje en offentlig side på Facebook eller en bedriftskonto på Instagram. Noen skifter ganske enkelt navn på Instagram og tar sine personlige følgere direkte med over i sitt nye bedriftsunivers.

Tilbakevendende ambivalens

Min egen SoMe-reise startet med boikott, men etter et halvt år på utsiden, ble jeg hardt ramt av fomo. Helt siden jeg tildels motvillig opprettet en Facebook-konto i 2007, har jeg jevnlig følt på ambivalens når det gjelder sosiale medier. Som regel har diskusjonene med meg selv landet på at det er måten vi bruker mediene på som er det avgjørende, ikke en motstand mot mediene per se. Men i starten av 2016 fikk jeg en uggen følelse i magen. Jeg begynte å holde korte pauser fra sosiale medier, en uke her og en uke der. Små asketiske åndehull, som ga mer tantrisk fornøyelse når jeg logget på igjen.

Det er måten vi bruker mediene på som er det avgjørende, ikke en motstand mot mediene per se

Så kom Brexit. Deretter Trump. Store, omveltende verdensbegivenheter som på sitt vis altererte grunntonen i den vestlige del av verden. I likhet med mange andre, fikk jeg enda mindre lyst til å tilbringe tid på Facebook i selskap med stadig mer hatefulle og polariserende kommentarfelt, ofte infiltrert av troll. Jeg holdt en lengre pause i 2017 og følte etterhvert at jeg hadde gjenfunnet en slags balanse.

Samtidig irriterte jeg meg over algoritme-utviklingen som krevde mer og jevnere aktivitet til fordel for eksponering og synlighet. Opplevelsen av at annonser og reklamer stadig hyppigere frekventerte feeden min både på Facebook og Instagram og etterhvert til og med i Messenger, mildnet ikke irritasjonen. Alt så ut til å gå i en retning av mer business og profesjonalisme på bekostning av personlig kommunikasjon og rene, vennskapelige forbindelser. Selv om jeg fra starten hadde truffet et bevisst valg om primært å bruke Facebook i arbeidsrelaterte sammenhenger som musikk og yoga, ble den digitale forbindelsen til venner og familie annerledes viktig for meg da jeg flyttet fra Oslo til København i 2007. Den gangen var det fortsatt kostbart å sende sms og især mms over landegrensene i Europa.

Den stadig økende profesjonalismen jeg hadde bemerket på plattformene gjennom flere år, hadde nå inntatt en dominerende rolle

Nyttårsaften 2018 gikk jeg inn i min lengste SoMe-askese til dags dato. Etter drøye seks måneders digital detox, uten å åpne hverken Facebook, Instagram, Snapchat eller Messenger, logget jeg på igjen sommeren 2019. Umiddelbart var det enormt overveldende, og jeg brukte derfor to-tre uker på å orientere meg i all informasjonen og alle meldingene jeg hadde gått glipp av. Det føltes litt som å smake alkohol igjen for første gang på årevis - sterkt og litt vondt - men også gøy, for jeg hadde nettopp hatt bursdag og det føles alltid godt å bli husket på. Men den stadig økende profesjonalismen jeg hadde bemerket på plattformene gjennom flere år, hadde nå inntatt en dominerende rolle. Tiden med sosiale medier som digital lekeplass, hvor folk inngikk private avtaler på hverandres vegger og postet kattevideoer, selfies, foodies og annet fjas, lot til å være definitivt forbi.

Utviskede grenser

Filosofien bak yoga lærer oss om helt andre mentaliteter enn prestasjon, sammenligning og spisse albuer. Samtidig er yoga blitt en milliardindustri preget av beinhard konkurranse. Dette umiddelbare paradokset framstår kanskje aller tydeligst på sosiale medier.

En positiv tendens de senere årene er at folk generelt har blitt mye mer bevisste på å spørre om lov før de legger ut bilder av andre. Et annet og mer komplisert tema er de mange uklare skillelinjene mellom det private og det profesjonelle. I en rekke spirituelle, kunstneriske og terapeutiske bransjer, som eksempelvis yogamiljøet eller musikkmiljøet, oppleves dette særlig komplekst. Mange relasjoner kompliseres av at man ikke lenger bare er venner, men også kollegaer, samarbeidspartnere og i visse tilfeller i direkte konkurranse med hverandre om markedsandeler. Hvordan navigerer vi i det landskapet? Hvilke retningslinjer gjelder når man linker til hverandres henholdsvis private og profesjonelle profiler? På hvilke måter sprer man ordet om hverandres tjenester? Og hvordan støtter man best sine venners arbeid - uten at det går utover ens eget?

Mange relasjoner kompliseres av at man ikke lenger bare er venner, men også kollegaer, samarbeidspartnere og i visse tilfeller i direkte konkurranse med hverandre om markedsandeler

Selvom noen av disse spørsmålene tilsynelatende kan besvares enkelt ved bruk av sunn fornuft, vil jeg likevel påstå at feltet er mer komplekst enn som så. I kraft av at alle har individuelle grenser og oppfatninger av hva som er god stil, betimelig og "innafor" på sosiale medier, kan det være et minefelt å bevege seg ut i som profesjonell privatperson. Et gjennomgående trekk er dog et allment behov for å eie sin egen historie. Dette menneskelige aspektet gjør den personifiserte business-modellen på SoMe sterkt personlig, følelsesstyrt og uhyre sårbar. For hva hvis to historier er motstridende? Hvordan skal man navigere om man ikke gjenkjenner den andres virkelighetsoppfattelse? Hvis versjon blir stående i folks bevissthet? Og er det ikke snakk om et potensielt skred i det øyeblikket man risikerer langvarige, verdifulle vennskap i kampen om flere følgere, flere likes og mer SoMe-suksess?

En rausere kultur

Ordet yóga er Sanskrit og kommer av yuj som blant annet betyr 'forbindelse' (etymologisk to yoke, to unite). Nettopp det å forene, forbinde og skape bro mellom mennesker var kanskje målet med Facebook in spe, men i dag er det åpenbart en rekke andre krefter og intensjoner som driver verket. Dermed er teknologien og mediet selv med til å forhindre at forening er resultatet av den tiden vi bruker og det innholdet vi skaper og deler. Lite vet vi om det snarere kan ha motsatt effekt på en stor del av publikummet vårt. Til tross for statistiske innsikter om rekkevidde og klikk, aner vi i realiteten lite om hvordan innholdet vi deler påvirker det brede publikum. Tenk for eksempel på alle de gangene man ser og leser andres innhold uten å etterlate hverken reaksjon eller kommentar.

Til tross for statistiske innsikter om rekkevidde og klikk, aner vi i realiteten lite om hvordan innholdet vi deler påvirker det brede publikum

Selvom vi blir mer og mer bevisste på at sosiale medier i høy grad bygger på avhengighetsskapende teknologi, som på en dårlig dag kan bringe opp et hav av vonde følelser som sjalusi, misunnelse, mindreverd og ja, hat ('haters'), bruker mange fortsatt enorme mengder tid og krefter på plattformene. Det er naturligvis opp til hver enkelt hvem man følger, hva man deler og hvor ofte man er på, men når målet er å drive fram et suksessrikt enkeltpersonsforetak, opplever mange at algoritmene fordrer en digital tilstedeværelse som ikke nødvendigvis er i tråd med ens eget verdisett. Presset om kontinuerlige publiseringer og daglig aktivitet kan i siste ende gå på den mentale helsa løs.

Fordøyelse av inntrykk

Av de tusenvis av inntrykkene vi utsettes for på daglig basis, kommer en stor andel fra sosiale medier. Men når fordøyer vi egentlig alle inntrykkene, og hvordan? Hva skjer hvis vi ikke setter av tid til fordøyelsesprosessen? Mitt og mange andres bud er at man gradvis, kanskje nesten umerkelig, blir mer fraværende i sitt eget, fysiske liv. Man plasserer seg selv konstant i andres blikk, til andres vurdering. På sikt kan det få både psykiske og relasjonelle konsekvenser, men i første omgang er det følelsene som står på spill. Det er følelser som fastholder en til mediene, små skudd glede og energi, utløst av teknologi som stimulerer utskillelsen av blant annet dopamin og adrenalin. Disse positive følelsene klinger som regel raskt av og tilbake er kun en tomhetsfølelse, som igjen lokker en inn på sosiale medier for å merke andre, merke forbindelsen. Men der finner man igjen seg selv midt i en overveldende strøm av informasjon, bedømmelser og andres suksess, hvilket lett kan forsterke følelsen av tomhet, som jo var den man forsøkte å bli kvitt. For å imøtekomme følelsen, skaper man mer innhold i håp om å stimulere flere skudd dopamin og adrenalin. Dermed er en emosjonell avhengighetsspiral skapt.

Jeg vil hevde at det nettbaserte møtet mellom mennesker aldri kan matche potensialet i det fysiske møtet. Det handler blant annet om energetiske forbindelser, feromoner og vibrasjoner som dagens teknologi ikke er i stand til å transmittere. Ikke minst er det gjennom fysisk kontakt og samhørighet med andre at kroppene våre utskiller oxytocin - også kjent som kjærlighetshormonet. Hvis SoMe er vår primære plattform for forbindelse til andre, kan vi stå i fare for å mangle nærende, tilfredsstillende og transformerende menneskemøter i livet ellers. SoMe blir for mange en form for eskapisme når man egentlig trenger å merke seg selv og de rundt seg. Det er en umiddelbart billig og på lang sikt ekstremt dyr prioritering. Vi mister evnen til fordypelse, konsentrasjon, fastholdt oppmerksomhet og nærvær. Vi slutter å trene den livsviktige evnen til å være med oss selv til enhver tid, akkurat sånn som vi er.

Jeg vil hevde at det nettbaserte møtet mellom mennesker aldri kan matche potensialet i det fysiske møtet

Mot en feminin business-kultur?

Sammenligningsmekanismer og målestokktenkning blir trigget hver eneste gang vi logger på og stalker andres liv. Det har vært sagt og skrevet mye om menn som ikke takler kvinners suksess, men jeg har inntrykk av at en del kvinner faktisk blir særlig trigget i møte med andre kvinners suksess, særlig når man jobber innenfor samme bransje. Jeg skal i hvert fall ærlig innrømme at jeg tidvis kan føle på det. Og nettopp spesifikt for kvinner, merker jeg at særlig ett spørsmål tvinger seg på: Er vi ubevisst drevet av gamle, kulturelt betingede impulser som forteller oss at andre kvinner først og fremst er våre konkurrenter, konkurrenter om (mannens) oppmerksomhet? Jeg stiller spørsmålet til tross for at jeg regner med at de fleste kvinner rasjonelt sett vil avfeie slike tanker som utdaterte.

Både menn og kvinner preges av dype ubevisste mønstre, som igjen avspeiles i kultur gjennom generasjoner. Vi er med andre ord betinget av fortiden - med mindre vi aktivt jobber med å belyse skyggesidene og dermed frigjøre oss fra automatiserte reaksjoner, såkalt conditioning. Jeg tror vi må tenke oss ekstra grundig om, hvis sosiale medier skal kunne fungere som en sunn plattform for både autentiske personlige forbindelser og en raus profesjonell kultur. Jeg tror vi må få både kjipe følelser og konstruktive tanker på bordet og se på dem med et ærlig blikk. Jeg tror vi må spørre oss selv og hverandre: Hvordan vil du visualisere en feminin business-kultur for framtiden? Og ikke minst, hvordan manifesterer vi den?

Det finnes mange kloke hoder som har forsket på sosiale medier gjennom det siste årtiet, men fortsatt kjenner vi ikke de fulle konsekvensene av den intense påvirkningen vi utsetter oss selv for. Det jeg derimot vet, er at jeg ønsker meg en noe annerledes utgave av dagens framherskende SoMe-kultur. Jeg ønsker en kultur hvor vi bakker hverandre, krediterer hverandre, skaper synlighet for hverandre, deler gode ideer og inngår respektfulle samarbeid innad og på tvers av fagfelt. Jeg ønsker en bredt favnende business-kultur kvinner imellom; en kultur som utstråler at her er det plass til oss alle. Den lukkede Facebook-gruppa Unge Lovende Kulturkvinnenettverk er et glimrende eksempel på dette - og det finnes heldigvis en drøss med andre lignende fora, både lukkede og åpne, som for eksempel det internasjonale nettverket Global Sisterhood Group.

Jeg ønsker en kultur hvor vi bakker hverandre, krediterer hverandre, skaper synlighet for hverandre, deler gode ideer og inngår respektfulle samarbeid innad og på tvers av fagfelt

Disse initiativene kan hjelpe oss på vei, men vi må fortsatt jobbe aktivt for den kulturen vi ønsker innad i gruppene. I det offentlige SoMe-rommet kan kanskje usynliggjøring av antall likes (og etterhvert muligens også antall følgere) bidra i positiv retning, men i bunn og grunn vil det alltid være opp til den enkelte å bidra til den kulturen vi selv vil være en del av. Hva slags SoMe-kultur vil DU være medskaper av i framtiden?

by Christina Liljeroth

Christina Liljeroth Yoga for Sangere YFS

Yoga for Singers: Searching for Freedom [2015]

Yoga for Singers: Searching for Freedom is an experimental documentary, following a group of 15 singers over a period of three months as they are sent on a challenging and liberating journey, pushing physical and psychological boundaries and working towards transformation of bodies, minds and voices.

The group participated in 10 weekly Yoga for Singers-sessions with daily home practices in between. They also did Lung Capacity Tests immediately before and after the field study. Three of them – Astrid, Jenny and Mathias – were chosen as representative focus participants, receiving special attention in group sessions, a private session each and a laryngoscopy with experienced ENT-doctor Bo Huniche.

The film shows how the group is struggling to build a solid foundation of body and breath work, slowly strengthening the connection between heart, mind and expression, and collectively working towards deeper individual experiences of freedom.

Yoga for Singers: Searching for Freedom reveals uplifting results on YFS & Lung Capacity as well as groundbreaking research into the subject of Freedom related to Yoga and Voice.

None of the material has been manipulated in the editing process, except for the footage of the vocal cords, which were brightened a bit for detail. All sounds are unaltered recordings from the built-in microphones in the two film cameras on site.

Captured by Alexander Fog, Madleena Larivaara and Júlía Óttarsdóttir.

Edited by Alexander Fog and Christina Liljeroth.

by Christina Liljeroth

Yoga for Singers: A Personal Introduction

Yoga, Energy, and A Curious Mind

My first encounter with yoga happened in South India in 2007, and it was not an all blissful experience. It was my dear friend and Yoga Sheiks-partner Mira Beckstrøm, who dragged me along for a beach class in Goa. I thought it was the weirdest thing ever. To me, it was all new age talk about «energy this» and «energy that» on top of instructions to move and breathe in positions I ranged from unfamiliar to completely impossible. Coming from an earthbound background of sports, books and music, I kept silently asking: «But what kind of energy are you talking about? Could you please be a bit more specific?» After the class, I didn’t feel especially good in my body, but my mind was definitely evoked.

«But what kind of energy are you talking about? Could you please be a bit more specific?»

That same year I had moved from Oslo to Copenhagen and upon returning to Denmark, my curiosity brought me to different yoga studios, various styles and, as it happened, a bunch of brilliant teachers. Soon I started feeling better in my body. I experienced my sense impressions growing more intense after class. I fell asleep a bit easier at night.

Over the next few years, I acquired several new perspectives on working with my body, mind and breath. I started learning how to build a healthy, aligned practice, even with a hip operation and a cross band injury as part of my body history. I began to get glimpses of what steady meditation and breath work could do for my mind and my ability to stay present. And evidently, I started discovering how yoga had a profound effect on my voice.

I started discovering how yoga had a profound effect on my voice.

Christina Liljeroth Lydheksen Acroyoga Workshop Copenhagen Namaste Yoga Two Girls Smiling — Acroyoga Workshop, Copenhagen, 2011

At first, I just noticed how I often felt like singing after yoga. But soon I began wondering what differentiates the primary breathing techniques and postural alignment principles of yoga from those of singing? And I asked myself exactly if and how they could potentially serve one another?

The only person I could find back in 2011 who did something related to yoga and voice combined was the magnificent Malene Bichel, who later introduced me to the art of voice meditation. But if I wanted answers to my own questions, there was no other way forward than to find out for myself.

Being a singer since childhood and a student of Musicology at the time, my non-stop curiosity led me into dedicating my Bachelor Project and subsequently my entire Master’s Degree to research into the surprisingly unexplored field of Yoga and Voice.

Yoga, Voice and the Authentic Self

Through winter and spring of 2012 I worked on my BA Project ‘How Does One Become Oneself?’, which unfolded as a research on Yoga and Voice as possible pathways to the Authentic Self, a term derived from Positive Psychology, and in my view understood in the Sense of an Inner Calm. In late 2011, I had landed an unofficial deal with phD in Psychology, Jim Toft, who allowed me to follow his seminars on ‘Krop og Psyke’ at Department of Psychology. Through Jim I was introduced to a bunch of literature on body-mind therapy as well as Psychology-based discussions on the intricate relationship between the body and the mind. It was also here, that I witnessed Body SDS Therapy work its magic for the first time – the effective Danish Integrative Healing System, which I’ve since had great experiences with both through self care and in treatment of clients.

My BA Project was based on an interdisciplinary theoretical framework, discussing ideas from both Philosophy and Psychology as well as theory on Yoga and Voice. For 4 months I did a case study on my own Ashtanga and Vinyasa practice. Furthermore, I did a qualitative interview with movement and meditation guru Irene Eisler. On the basis of my findings, I concluded that specific yoga practices such as breathing exercises, postures for optimizing physical alignment, and the cultivation of present attention through meditation are all highly useful to the singer.

I concluded that specific yoga practices such as breathing exercises, postures for optimizing physical alignment, and the cultivation of present attention through meditation are all highly useful to the singer.

In addition, the expansion of body consciousness was an overall effect of all of these practices and showed to be beneficial in the search to become oneself. Or as I defined it; To get in Touch with a Sense of Inner Calm that allows one to act, speak and sing from a place of Authenticity.

Becoming a Teacher

The outcome of my BA Project inspired me to dig deeper into the connecting dots of Voice and Yoga. I began my Master’s Degree the week after defending my BA Project, but all I felt called to do was Yoga. I had only been so strongly and strangely drawn to one thing before in my life, and that was to Music. I made sure to stay out of mandatory courses at Uni and two months in, I left my University books at home and went on a 200-hour Yoga Teacher Training (YTT) by Hamsa Yoga in Kovalam, South India.

I had challenged myself to travel alone and live alone for the entire stay, since that was something I was deeply afraid of. Already at the airport in India, though, the universe would have that I met Kira, my new soulmate. After three days alone in my shitty room at the end of the beach, Kira invited me to move in to her far more luxurious room on the hill, in which we shared a double bed and a bunch of laughs for the rest of the training.

The YTT’s of Hamsa are based on teachings and techniques derived from ancient yoga traditions such as Tantra, Hatha and Classical Yoga as well as Modern Science and Philosophy – of course interlaced with an extensive Anatomy Course. I prepped physically for months before traveling and studied hard while I was there. It was only towards the end of the YTT, that I recognized a growing urge to pass on some of the powerful tools and deep experiences I’d been given during my time in India. Soon after I had passed my practical and written exams back at Hamsa in Copenhagen, I started teaching in the commune where I was living, Step by step I began building experience towards becoming a Teacher of Yoga and Music, specialized in Body, Mind and Voice.

Karma Work and Yoga Philosophy

That following year, one teacher in particular had a long lasting impact on me. During 2013 I was Simon Krohn‘s Karma Yogi in Hamsa, preparing, airing and cleaning up the yoga space, as well as attending his classes on a weekly basis. Simon’s teachings and his well-reviewed book Nærmere noget (2013) on the Philosophy of Yoga proved to be a valuable resource for me personally at the time as well as later in my MA Thesis.

Studying, Practicing and Teaching Ayurveda

Back in Kovalam, my wonderful teacher Soham had introduced me to Ayurveda, an Indian holistic healing system with lineages traceable back to 3000 BC. After the YTT, I spent a week undergoing a cleansing treatment known as Pancha Karma in an Ayurvedic clinic. This way I got to experience some of the treatment procedures and effects of Ayurveda first hand.

Upon my return to Copenhagen, I was excited to learn that for the very first time in the history of Copenhagen University, Section of Indology was offering a course on Yoga and Ayurveda. I got in last minute.

In class we explored a wide range of philosophical concepts such as ‘union of opposites’, ‘transcendence’, ‘transformation’, ‘liberation’ and ‘knowledge’ as well as Ayurvedic principles on prevention of disease and treatment of imbalances.

Simultaneously, I spent four months e-mailing between sections and departments to get my course at Indology accepted as part of my Master’s Degree at Musicology. Since I had spent most of the previous semester diving into Yoga and Ayurveda on my own, I was suddenly under a threat of getting thrown out of University if I didn’t get my course accepted. Finally, I was allowed to do an exam. It was to be a presentation in front of a jury and a selected audience. I decided to discuss the concepts of Awareness and Sound in the Yogic and Ayurvedic lineages. Honoring Yoga, Ayurveda and Sound as embodied practices, I closed the presentation by guiding the jury through a meditation on the chakras, accompanied by a collective voice meditation on each of the respectively connected bija-mantras.

Honoring Yoga, Ayurveda and Sound as embodied practices, I closed the presentation by guiding the jury through a meditation on the chakras, accompanied by a collective voice meditation.

Ayurveda never fails to bring me informed perspectives on how to be in this world in a wholesome way. Both in everyday life and in teaching, I find that Ayurveda serves as a constant source of inspiration, knowledge and guidance.

With my yoga band Yoga Sheiks I regularly offer 3-part workshops, combining Ayurvedic knowledge with an aligned yoga practice, closing with a relaxing sound bath.

Christina Liljeroth Lydheksen Morning Meditation Sunrise India — Sunrise Meditation, Kovalam, India, 2012

17 Days of Silence

In the summer of 2013 I attended my first 10-day Silent Retreat held by exceptional meditation teacher and founder of Hridaya Yoga, Sahajananda. As the description reads, the retreats are held in absolute silence – except from Sahajananda’s Philosophical Lectures and Guided Meditations. The program aims «to create an experience that resembles a solitary retreat in order to facilitate opportunities to reach deep states of consciousness.» Although I did not speak during the retreat, I was free to write as much as I wanted in between meditations, lectures, meals and sleep. When I finally spoke again, I laughed for three hours straight and my voice felt as free as ever. Meditating in silence for 10 days had made an audible impression on my voice, which further deepened my interest in how the voice is affected by emotional and spiritual release. I therefore accepted an invitation the following summer to join as Sahajananda’s Karma Yogi at a 7-day Silent Retreat in The Netherlands.

Meditating in silence for 10 days had made an audible impression on my voice, which further deepened my interest in how the voice is affected by emotional and spiritual release.

The absence of spoken words and the power of the written. The stillness of the body, then the mind. The variety of powerful meditation techniques. The process of creating strong spiritual support in a group without words, touch or eye contact. 17 days of silence with Sahajananda brought me profound meditative experiences that keeps informing my work to this day.

Voice Rehabilitation & The Anne Rosing Method

The first time I met my new singing teacher at Musicology in 2010, I broke down and cried. Only weeks before, I had left a man I was still in love with, and she saw right through me. Later she helped me discover and understand the deep connections between my voice, body and emotions, and she taught me how to support my voice fully. I was lucky to be her student for several years, and thankfully Anne Rosing also became the advisor of my BA Project in 2012.

Anne Rosing is a renowned vocal coach in Denmark, founder of the Anne Rosing Method (ARM) and former head of Section of Musicology at Copenhagen University. Already an essential part of my vocal foundation, I decided in 2014 to dive deep into her 1-year course on Voice Rehabilitation at the newly established Anne Rosing Institute. During this year, I worked extensively with ARM, specializing in the treatment of functional voice issues. Simultaneously, I did my first experiments on merging principles of ARM with yoga practices for the benefit of the Singer.

Yoga for Singers

In April 2014, I founded Yoga for Singers and started offering weekly Yoga for Singers-classes at the University of Copenhagen and through FOF København. Feedback from the pilot participants further informed and confirmed the vision I held for my MA Project: Yoga for Singers: Searching for Freedom – A Master Thesis on the Relationship Between Yoga, Voice and Freedom.

The Master Project

In early 2015 I manifested my vision by facilitating a 10-week field study with a group of 15 singers. The process was filmed and edited with the priceless help of film maker Alexander Fog. We started off with around 60 hours of raw material and cut it down to 51 minutes. You can read more about the documentary and watch the final edition right here:

Yoga for Singers: Searching for Freedom (2015).

While editing the film, I also produced 80 pages of written material. From time to time, I will share articles based on my written research under Akademia.

It was my luck that Professor of Sound Studies par excellence, Holger Schulze, had just started teaching at Copenhagen University. I followed his Sound Studies-classes for inspiration and he agreed to be my advisor, supporting and advising me throughout the process.

The entire project was handed in on the 29th of January 2016.

Christina Liljeroth Lydheksen Master Thesis Yoga For Singers

Christina Liljeroth Lydheksen Master Thesis Musicology Copenhagen University Woman Walking With Flower — The Official Graduation Ceremony, University of Copenhagen.

Completing a Cycle

The day after, I traveled to India for the 3rd time. I was going to celebrate the finalization of ‘Yoga for Singers: Searching for Freedom’ with another Ayurvedic treatment, this time with Dr. Joshi at Eden Garden. But first I was staying with Mira Beckstrøm at the Ashtanga-based Yoga Therapy School of Abhijna, revisiting my long-time-no-see Ashtanga practice. A cleansing and nurturing time in Varkala with one of my closest friends, was exactly what I needed before heading for another Yoga Teacher Training – ‘Hands On, Play & Support’ with Jeppe Skovgaard and Simon Krohn. The YTT was a real treat on top of it all, and at the same time, it brought me back to Kovalam, where my teaching journey had begun 4 years earlier.

After the training, I found myself going on a spontaneous 36-hour roundtrip to Goa to meet up with my dear friend, artist Madleena Larivaara, who had been my Karma Yogi during the Yoga for Singers-sessions in Copenhagen. She had just completed her first YTT, and we spent hours by the bonfire at the beach, singing mantras and playing ukes. It wasn’t until I was on a noisy train ride back to Trivandrum that I realized I had just set foot in the place where I first met with Yoga. It was 9 years ago. And now I was on my way to meet with Dr. Joshi, who had been so kind as to set up a meeting with famous musician and Professor of Kathakali Music Dr. Omanakutty, in her private residence in Trivandrum!

During my travels in India, I had continuously felt as if a life cycle of mine was somehow slowly being completed. Returning to those same places, cultivating a practice from the past, going through Ayurvedic treatment again, reconnecting with some of the same friends and teachers; all of these experiences illuminated connecting dots of the years that had passed. My 2016-self looked my 2007-self in the eye and suddenly realized the amount of growth that had manifested.

My 2016-self looked my 2007-self in the eye and suddenly realized the amount of growth that had manifested.

The next moment, I felt a sense of readiness. I heard my inner voice loud and clear. On a profound level I knew that I am here to serve, to help, to heal. I am here to facilitate creation, expression, connection and play. And I will challenge and overcome fear. I am here to learn how to lose everything – and love even deeper.

Christina Liljeroth Lydheksen Yoga On Beach Varkala India Pidgeon Pose

Christina LIljeroth Lydheksen Headstand Sirsasana Beach Yoga Varkala India — Varkala, India, 2016.

Thank you for reading.

Please feel free to speak your heart in a comment <3

by Christina Liljeroth