ULVEMÅNEDATTER
Alt starter med Bugge.
Lille, ville fødselshjelper. Han ammer en hel time den morgenen, fortsatt småsløy etter sykdom. Pusten hans idet han sovner tungt på brystet, Anders som løfter ham inn i seng.
Falk og jeg tar ett enkelt skritt ned trappa, og dér, på nest øverste trinn, går det første skyllet. Vi veksler blikk. Ok. Liten latter. Hun har bestemt seg for i dag.
Og det er en god dag. 24.01.24, tretten-vibes. Sola og Pluto har gått i Vannbæreren og Månen er straks full. Det er onsdag, men alle er hjemme på grunn av karantene etter omgangssyke, og nettopp denne morgenen er hele flokken nogenlunde friske og nærmest mirakuløst uthvilte.
Jeg går i dusjen. Senere skal vi humre mange ganger over hvordan Falk varsler Anders da han kommer ut av soverommet, hør for deg treåringen på sin mest udramatiske comme-il-faut fasong: «Mamma er på badet. Vannet har gått. Fødselen er i gang.»
Dypt rituelt og helt mundane tenner jeg fødelyset med en lang fyrstikk. Rrrittsssj. Sender røyksignaler til de som varsles skal. Vi pusler rundt et par timer hjemme; jeg tapper i badekaret, trekker te på forsommerens bringebærblader, får de første umiskjennelige åpningsriene. Anders støvsuger, setter over en bolognese og en brøddeig, og ved tolvtiden ankommer fødeteamet med gaver til barna, ekstra matforsyninger, nydelige snittblomster og marsipankake. Riene går litt i seg selv igjen, alle skal lande i rommet.
Vi er oss og vi er barna, innerste sirkel. Og nå er vi også doula Ragnhild og fotograf Malin, pluss bestevenn og barnas omsorgsperson Johanna. Naboer et steinkast unna står parat til å passe Falk og Bugge hvis og når ønskelig. Omkring oss alle vibrerer en kjærlig yttersirkel av venner, formødre og englebarn som et beskyttende lys, jeg merker dem fra start, ser dem senere i fullmånens aura.
Jeg vil holde Bugge tett på. Han fordyper fødselen, driver den framover, og han vil så åpenbart være her. Den milde, reseptive og uvanlig tause tilstedeværelsen hans rører meg til tårer igjen og igjen. Som i Bugges egen fødsel bobler latteren, men like under flyter gråten i jevne strømmer. Og innimellom trenger den gjennom overflaten i oxytocinbrusende helt-innefra-knoklene-og-bindevevet-og-cellene type forløsningstårer.
Mens Bugge sover lur og Falk er ute og bygger snølykt, bouncer jeg på fødeballen foran peisen, danser til sørafrikansk acapella og fransk afrobeat, lar enhver bevegelse inspireres innefra. Spontant ber jeg Anders om et mageløft. Eneste rebozo vi gjør, og det funker som jern.
Hvem er hun, denne sjelen på vei ned? Jeg merker en tydelighet, en presisjon, hun er sjef. Hun styrer denne fødselen som det passer henne og kroppen min danser bare med. Effektuerer med akkuratesse. Hun vet hva hun vil ha når hun vil ha det.
Og nå vil hun danses. Og nå vil hun gråtes. Og nå vil hun løftes.
Og snart vil hun ut og fange det siste lyset.
Ute har de bygd alle drømmers bål og et høysete fordums volver verdig. Varmen er knitrende og sprø og merkes i kjærlig kontrast til januarkulda. Ragnhild serverer blodrød hibiskuste søtet med lokal honning og midtsommerens siste roseblader.
Barnas lek. Småprating og latter rundt bålet. Pause fra fødepust.
Jeg forledes nesten til å glemme at jeg er i fødsel – inntil jeg får impuls på å reise meg og et kraftig skyll umiddelbart slipper. Hehe, ok. Kroppen husker, respekt.
Alt går i slow, jeg skifter et søkkvått bind på badet, registrerer mellom to veer at fostervannet fortsatt er klart som dagen. De andre kommer inn, men jeg vil ut igjen. Ragnhild husker meg på å ta alenetid, vi avtaler at hun joiner ved bålet om et lite kvarter.
Jeg fanger solnedgangen, smudger sydfynsk urtebunt fra min venn Ida og sender henne takk for ti dager tidligere å ha gravd sti gjennom meterhøy snø til bålplassen. Innspiller en lydmelding til jordmor Tara Ravnarv, en sanselig status, før Ragnhild kommer ut igjen. Latteren sitter løst, vibe: køddete? Idet jeg reiser meg fløsjer et mindre verdenshav, klissvåte bukser, denne gangen må jeg rett i dusjen.
Etterpå grer Ragnhild håret mitt – som en helt dagligdags videreføring av et urgammelt kvinneritual. Hun mater meg med pasta bolo som Anders har latt simre fra morgenstunden. Smaken av hjemmelaget er himmelsk.
Etter middagen senker en sky av melatonin seg over stua. Barna er en times tid hos naboer og Ragnhild foreslår hviletid på soverommet. Jeg lytter og faller inn og ut av en slags søvn mens riene gradvis øker i frekvens og intensitet.
Falk kommer hjem med en fødselsstige og et steinersk kunstverk som beveger alle i rommet. Godnattseansen med guttene er øm og inderlig. Før Falk finner senga, insisterer han tre ganger på å vekkes til landingen.
Med kveldsroen og vintermørket følger en klokkeklar sansning av overgangsfase på vei. Jeg ber om at badekaret fylles på, det er tid.
Å trå ned i det varme vannet. Å merke roen, lettelsen fra tyngden, omslutningen av nervesystemet. Å gjenkjenne den brennende fornemmelsen fra chiliplasteret komme sigende, endorfinene danse. Å klemme en fødestein i hver hånd presist mot den linjen i håndflatene som smertelindrer; det er som alltid rosenkvartsen fra Maria og ursteinen fra Tara, formen og energien er literally on point.
På vei oppover bølgen, en forventning om en smerte som bare ikke innfris, i stedet blir til milde, digge bølger jeg kan surfe, lenge.
Lar blikket følge bladenes myke bevegelser i vannet. En taktil fornemmelse av potensen i Ragnhilds roseolje på mageskinnet. Jeg spiser nøyaktig tre tørka aprikoser. De saftige fra Helios som smaker best fordi min venn Aylin ga dem til meg.
Etterhvert er det merkbart at babyen har dreid det første kvarteret. Kan røntgensyne at hun ligger anterior nå, hennes ryggsøyle mot midtlinjen av min mage. Kjenner fullmånelyset våke over oss. En beskyttende tyngdekraft ned gjennom hus og kropp. Storebror Eik er her, Ulv, Sirius; et kor av englebarn. Musikken: moderne norsk folketone avløst av tidløst meditativt orgel.
Får lyst til å vende meg på siden. Tar imot en kraftig ri her. Og uten tanke merker jeg etter, kjenner fontanellen dypt der inne. Kroppen vil squat, kommer seg opp. Anders hvisker fødesetningene i øret mitt, i du-form, med uforutsett sterk virkning: «Du er kroppen. Kroppen kan føde.» Sekundet etter en gigantisk bølge og begynnende sansning av presselyst.
Lydene endrer gradvis karakter. Fasene flyter over i hverandre denne fødselen; heldigvis kan jeg dem på kroppsk. Ragnhild har forberedt et mykt space ved karet med matter, fødeball og tykke frottéhåndklær. Jeg reiser meg som en titan, aldri har jeg kjent fenomenet gravitasjon manifestere seg mer konkret i kroppen.
Jeg er på land, på alle fire over ballen, bestiller en enkelt hip squeeze. Anders er der med hendene sine, presser inn mot hoftene med stor og følsom styrke. Ragnhild tapper friskt vann i karet. Jeg får hete ingefærkluter på korsryggen, følelsen er en direkte forlengelse av chiliplasterne, maks lindring.
Det drar seg til og jeg spør Ragnhild om karet er klart igjen. Snart, svarer hun og der og da vet jeg at vinduet for vannlanding lukkes. Jeg kommer ikke oppi det karet igjen før hun er ute.
De neste minuttene er intensitet i høyeste potens. Ragnhild er bak nå, legger nye kluter på og presser mot korsryggen. A trykker på skuldrene, åpner et vindu, gir en slurk vann. Jeg rekker nesten ikke uttrykke noe mellom slaga, føler jeg har maks fem sekunder mellom hver pressri: «Vann» «Pause» «Luft». Jeg får visst også hylt at jeg ingen pause får, og mellom de to neste, i et kortvarig kollaps over fødeballen, at jeg heldigvis aldri skal gjøre dette igjen.
[I etterfødselssamtalen en uke senere kommer det fram at mye av det jeg tror jeg sa, aldri forlot leppene mine.]
Så, med få effektive bevegelser, rykker hoftene innunder. Det finnes ingen tanker her, kroppen samler seg per instinkt til asymmetrisk squat, jeg kjenner hodet stå i åpningen. Jeg kunne gispet, men kroppen sier: Fød henne nå. Ett enkelt brøl fra jordas kjerne og hodet er ute. Der står hun, få centimeter over det myke underlaget. Jeg kunne tatt henne imot, men kroppen sier: Hun kan selv. Og så ser jeg hele vesenet seile ut, med navlesnoren tvers over som et sikkerhetsbelte, hun lander helt mykt der, føder seg selv, som var hun ulv.
Puster hun, hvordan er fargen hennes? Jeg løfter henne opp, hun uler på et volum som levner liten tvil om vitalitet. Holder henne tett, hun er godt belagt, klistrete av fosterfett og mekonium. Husker lyden av min egen euforiske gråtelatter. Sammen vikler vi navlesnoren løs og så kommer hun helt opp, helt inntil.
Anders sier at det er en jente. Jeg kommer på at jeg ikke har sett det-sett det, bare intuitivt visst det. Jeg må med egne øyne. Løfter henne et kort øyeblikk og gråtelatteren skyller innover meg på ny; hun ER en jente, jeg HAR født en datter, hun er YLVA og ingen annen.
Det går ikke mange minuttene før morkaka melder seg. Jeg må opp på toalettet, vi gjenbruker Ragnhilds snarrådige triks med posen. Jeg holder Ylva, får sensommerens bjørnebær fra fryseren i munnen, et glass kjølig tranebærjus. Jeg holder Ylva og roser henne i lange tirader for måten hun orkestrerte sin egen fødsel på. Alt er såre godt og jævlig vondt og så enormt forløsende når morkaka kort tid etter forlater kroppen.
Vi får en nydelig stund sammen i karet, hun dier like a pro, før etterriene fra helvete melder seg (hei fjerdegangsfødende). Jeg er både høy og svimmel idet jeg reiser meg; støttes hele veien av hele teamet, inn på sofaen med varmeflaske og trykk på smertelindringspunkter. Et par himmelske nybakte brødskiver, bobler i glasset, skål og den beste marsipankaka jeg ever har smakt – og jeg er levende igjen. Etter et par timer brenner vi av navlesnoren og fødselen er forbi, men forbindelsen nyfødt og gammel som tid.
